Hinduismens mystikk

Hinduismen i India regnes som mystikkens skole. Dette fordi indisk teologisk tenkning er tvers gjennom mystisk. I tillegg er Hinduismen fri for dogmer. Her er ingen stengsler slik for eksempel islam har for sufismen. Hinduismen kan derfor formidles uhemmet av ytre stengsler.

Hindumystikken har forskjellige uttrykksmåter: Den oppofrende (sacrificial), den upanishadiske, den yogiske, den buddhistiske og bakti. Felles for alle retningene innen hinduismemystikken er at de er alle asketiske disipliner, hvilket betyr at utøveren "snur ryggen til denne verden".

Begrepet moksa betyr tilbedelse og løslatelse fra det dennesidige: En form for befrielse fra våre menneskelige, betingede forhold. Indisk religion er ikke så opptatt av Gud som av moral og umoral. Moksa kan defineres som en frigjøring fra tid, rom og årsaks virkning, hvilket ikke betyr forening med Gud, heller ikke nærhet til Gud slik Sufiene prioriterer.

Upanishadisk mystikk består i frigjøring av erfaringene ved det uendelige, den absolutte sannhet og realiteter, samt umoralen i den vestlige verden. Mystisk erfaring kan være: "Jeg er Brahman", "Jeg er Altet", hvilket er en form for panteisme. Panteisme defineres i mystisk sammenheng ved at sjelen føler seg så i ett med Altet og alt som er og derfor med Gud. Derfor er mennesket lik Gud og innebærer en enhetsfølelse med det levende som er sterk og gjør at en identifiserer seg med det.

Yogisk mystikk tar utgangspunktet er yoga-sutras. Dette er skrifter som omhandler kunnskap om forskjellene mellom den endelige tilværelsen, Brahman og den illusoriske tilværelsen som heter Maya. Hva innebærer så yogateknikken? Det innebærer å frigjøre evighetsaspektet i den menneskelige sjel fra tid og rom.

Buddhistisk mystikk (se Buddhismen).

Bhakti betyr kjærlighetsaspektet med utgangspunkt i Bhagavad Gita: Bakti er en kjærlighetsduett mellom mennesket og Gud som fører til en ekstatisk overgivelse til Gud - en såkalt "uni mystica".

Særtrekk ved hindumystikken
I Vedanta og Samkleya-Yoga er sjelen identisk med evige guddommelighet. Ramanuja deler opp realitetene i tre kategorier: Den objektive verden, den åndelige verden og Gud som er kilden til begge. Å bli Brahman for Ramanuja er å realisere sin egen udødelighet.

Hinduismen aksepterer sjelens evighet som en erfaring, det enten det finnes en verdenssjel eller et stort antall individuelle sjeler. Det blir regnet som en selvfølge at denne sjelen eller disse sjelene eksistere i et element som er upåvirket av forandringer.

Hinduismen er unik i forhold til mystikk fordi den har gjort den mystiske erfaring til basisen for religionen. Både Vedanta og Samkhya er forsøk på å forklare mystisk erfaring i ortodokse og psykologiske termer.

Hinduismens forhold til Gud
Selv om Hinduismen ikke har en hellig bok å gå ut i fra, har hinduismen et klart bilde av en transcendent Gud. Vedareligionens polyteisme har utviklet seg bort fra de ulike gudene med bestemte karaktertrekk mot en høygudsforestilling: Brahman. I mytene finner vi ideen om at makrokosmos og mikrokosmos er ett. Menneske-Brahman. Ved denne Atman-Brahman-syntesen menes identifikasjon mellom den indre essensen i mennesket med universets uforanderlighet. Altets avspeiling i mennesket symboliseres med bevissthet og i Brahman med uendelighet.

Når Brahman tenkes symbolisert med uendelighet er dette utenfor mennesket, men samtidig innen mennesket: Brahman er derfor en del av mennesket. Hva er så Brahman? Brahman er ikke bare en evig essens, men også en kilde til skapelse og forandring. Brahman tolkes som den overordnede tilværelsen enten den kalles Brahman, Purusha, Atman eller Prajapati - og antas å ha både forgjengelige og evige aspekter.

Brahman identifiseres som den absolutte uforanderlige evighet som er identisk med den menneskelige sjel i den forstand at sjelen deler en slag hinsides tilværelse med Brahman.

Brahman identifiseres også som en uforanderlig lov bak den forandrende fenomenelle verden.

Upanishadenes gudsbegrep.
I de tidlige Upanishadene finnes prinsippet at Gud er universets opprinnelse.

I de senere Upanishadene finnes to tendenser. Det overordnede prinsippet tenkes i personifiserte termer og tendensen går mot monoteisme.

Yoga-systemets verdensbilde og gudsbegrep.
Yogateknikken fører til allvitenhet og oppnåelse av isolasjon. Dette betyr at når alle forskjeller mellom subjektet og objektet er borte oppnås å være Altet eller å være i Altet.

Gud tolkes som objekt for kontemplasjon og ikke en person som det søkes forening med. Gud er en spesiell type sjel som er uberørt av bevaring, arbeid, aktivitet eller begjær. Han/hun er opprinnelsen til den perfekte uvitenheten. Gud i yoga-sutra har sattvas kvaliteter i den mest abstrakte form av ren visdom.

De tre hovedstadier i yogateknikk for å oppnå konsentrasjon er:

- Kroppen må bringes under kontroll.

- Gjentakelse av hemmelige formula, slik at det hellige blir virksomt i bevisstheten.

- Ved å konsentrere seg om Gud blir en lik han.

Ifølge yoga-sutra er der bare en Gud. Hengivelse til Gud fører til Samadhi det betyr perfekt konsentrasjon.

Upanishadenes verdensbilde.
De tidlige Upanishadene har ikke noen klar teologi, men Brahman, sjel og det ekstreme universet blir identifisert og Gud blir identifisert som den ubevegelige som beveger seg.

Hele verden oppfattes som Brahman. Både makro og mikrokosmos, sjel og Gud er dermed identiske. Den menneskelige sjel er en del av Altet. I Upanishadene er der en tendens i Gudsoppfatningen fra polyteisme til monoteisme. I de senere Upanishadene har ordet "deva" betydningen Gud og ikke en gud.

Brahman kan bare merkes i vår intuisjon hevdes det. Intuisjonen må derfor utvikles slik at det åpnes for impulsene. Brahman er immanent i alle ting og i en selv. Brahman er i alle skapte ting, men er ikke identisk med dem. Altet er den objektiver verden. Å realisere sine udødelighet betyr å realisere det i en selv som er av Brahman, men ikke å bli Brahman.

Forholdet Brahman - Purusa - Atman.
De har alle de overordnede prinsippene i seg, men kan likevel defineres forskjellig:

Brahman er kilden til alle fenomenelle skapninger enten de er uforgjengelige - altså evige - eller forgjengelige. Purusa er den personlige Gud hinsides det forgjengelige og hinsides det hinsidige. Atman er bare en pil som sikter mot Brahman altså kunnskapsinnholdet som skal bli ett med den evige Brahman i betydningen at frigjøring er å være nær Gud. I yoga er Atman en personlig kraft som velger etter eget forgodtbefinnende. Atman er det himmelen, jorden og atmosfæren er vevet omkring. Atman forsvinner i Brahman når det endelige målet er nådd.

Upanishadenes teologi - Svetasvatara.
Gud er suveren i universet og hele universet har utgangspunkt i Gud. Den skapte verden som er emanert fra Gud er Brahman. Brahman er todelt: Det evige er hva Buddhistene kaller Nirvana, som er det evig uforanderlige. Og det forgjengelige. Dualismen reflekteres i menneskene og alle skapninger. Ved det forgjengelige aspektet i universet reflekteres sjelen som fremdeles er knyttet til materien. Maya - den såkalt illusjonen - er Guds kraft som er aktiv i naturen - naturens lover - en skapende kraft som Gud er uadskillelig knyttet til. Upanishadenes budskap er ikke å identifisere Brahman med Atman, men at den menneskelige sjel er udødelig.

Gudsoppfatningen i Upanishadene og i Yogasutra medfører at Gud er ikke objekt for menneskets striven eller begjær. Gud er bare objektet som er mest verd kontemplasjon. I Bagaved Gita et det annerledes. Her er Gud kjærlighetsgud som det er mulig å kjenne og å elske.

Bagavad Gitas innhold
Bagavad Gita består av 18 kapitel som kan deles i tre deler hvorav seks kapitler på hver del.

Først del inneholder psykologi og beskriver sjelens natur. Den andre delen omhandler teologi det vil si Guds egenskaper og attributter. Den tredje delen har blandede temaer, mest mystisk som blir summert opp i det siste kapitlet.

Atman i Bagavad Gita har tre ulike tolkninger tilknyttet terminologiske problem: Atman kan f. eks. bety "den udødelige sjels ego". Atman kan også bety den menneskelige person som sådan - altså selvet. Atamn kan videre også bety en trippel ambivalens som er forvirrende, men som har grunnlag i Bagavad Gita. Det samme kan sies om begrepet Brahman og prakti (natur) i Bagavad Gita.

Isvara er en betegnelse på Gud, den individuelle sjel som er en del av Gud.

Begrepet Sarma oppfattes som uforanderlig, åndelig skapning. I Bagavad Gita betyr sarma det upåvirkede av smerte og glede eller ev noe annet, og sarma kan også være en betegnelse på Brahman.

Frigjøring i Bagavad Gita er å bli Brahman d.v.s. å komme inn i en evig form for eksistens. Termen Brahman ser ut til å være formelt den samme som Nirvana i Buddhismen.

Kjærlighetsgud.
Brahmans forhold til den religiøse kult. Brahman er et aspekt av det overordnede udødelige. Brahman er sarma d.v.s. uberørt av forandring og følelser. Brahman er også både alle ting og alle tings opprinnelse nemlig Altet. Brahman er Guds overordnede lov Dharma.

I Bagavad Gita er der to prinsipper som sammen konstituerer den skapte eksistens.

Det evige. Det foranderlige, skiftende, det statiske og det dynamiske, den åndelige verden og den materielle verden som består av tanke, følelser, vilje, sansing og materie.

M.a.o. den ideelle verden og den fenomenelle verden: I Sankya-yoga-terminologi tilsvarer dette purusa og pakti altså sjel og natur.

Hindutroen bygger på en hierarkisk forestilling. Den som til bees går til guden som igjen går til Krishna, etc.

Yogamystikkens frigjøring er ifølge Bagavad Gita at mennesket kan oppnå Brahman-tilstanden ved egen hjelp ved å rense sin sjel for alt avfall og gjøre sjelen udødelig. Etter frigjøringen vil mennesket ikke bare erfare Brahmans udødelighet, men også kjenne Gud og ta del i hans liv.

Opprinnelig beskriver Bagavad Gita Brahmans forhold til menneskene som indifferent - d.v.s. hevet overfor følelser overfor menneskene. Senere har Brahmans kjærlighet og medlidenhet for menneskene kommet inn i teksten.

Klargjøring av begrepet sjel.
Menneskesjelen har samme "form" som alle andre besjelede ting. Sjelene er evige og er derfor utenfor tid og rom. De er m.a.o. liksom Gud. Sjelens forhold til kroppene er illusorisk, men reel (Sankasa) og er forårsaket av Guds Maya som betyr illusjon.

Hva er Maya?
Maya er kraften som binder sjelen til kroppen, men siden Maya tilhører Gud er Gud årsak til trelldom så vel som frigjøring.

Frigjøring i betydningen sjelens realisering av sin egen sanne natur gir en opprinnelige enhet. I Upanishadene tenkes erfaringer av frigjøring som opplevelse av absolutt enhet, en enhet så absolutt at alt annet må sees på som illusjon.

Menneskets endelige mål i Hindumystikken er å kjenne, elske og bli forenet med Gud.

Mystikken er den ledende kraft i Hinduismen, samtidig som Hinduismen er så tolerant og romslig at mystikken får plass som en del av religionen uten å komme i konflikt med andre for eksempel mer ortodokse dogmatiske fraksjoner, slik tilfellet ofte er innen muslimsk mystikk.

Hva er så mystisisme? Religionsforskeren Zaehner har denne definisjonen: "En realisering av en union eller en forening med eller i (av) noe som er enormt, om ikke identifisert, større enn det empiriske selv." Hindumystikken har forskjellige uttrykksmåter: Den oppofrende (sacrificial), den upanishadiske. den yogiske, den buddhistiske og bakti. Felles for alle retningene innen hinduismemystikken er at de er alle asketiske disipliner, hvilket betyr at utøveren "snur ryggen til denne verden".

Begrepet moksa betyr tilbedelse og løslatelse fra det dennesidige: En form for befrielse fra våre menneskelige, betingede forhold. Indisk religion er ikke så opptatt av Gud som av moral og umoral. Moksa kan defineres som en frigjøring fra tid, rom og årsaks virkning, hvilket ikke betyr forening med Gud, heller ikke nærhet til Gud slik Sufiene prioriterer. Upanishadisk mystikk består i frigjøring av erfaringene ved det uendelige, den absolutte sannhet og realiteter, samt umoralen i den vestlige verden. Mystisk erfaring kan være: "Jeg er Brahman", "Jeg er Altet", hvilket er en form for panteisme.

Panteisme defineres i mystisk sammenheng ved at sjelen føler seg så i ett med Altet og alt som er og derfor med Gud. Derfor er mennesket lik Gud og innebærer en enhetsfølelse med det levende som er sterk og gjør at en identifiserer seg med det.

Bhakti betyr kjærlighetsaspektet med utgangspunkt i Bhagavad Gita: Bakti er en kjærlighetsduett mellom mennesket og Gud som fører til en ekstatisk overgivelse til Gud - en såkalt "uni mystica".Særtrekk ved hindumystikkenI Vedanta og Samkleya-Yoga er sjelen identisk med evige guddommelighet. Ramanuja deler opp realitetene i tre kategorier: Den objektive verden, den åndelige verden og Gud som er kilden til begge. Å bli Brahman for Ramanuja er å realisere sin egen udødelighet.Hinduismen aksepterer sjelens evighet som en erfaring, det enten det finnes en verdenssjel eller et stort antall individuelle sjeler. Det blir regnet som en selvfølge at denne sjelen eller disse sjelene eksistere i et element som er upåvirket av forandringer. Hinduismen er unik i forhold til mystikk fordi den har gjort den mystiske erfaring til basisen for religionen.

Både Vedanta og Samkhya er forsøk på å forklare mystisk erfaring i ortodokse og psykologiske termer. Hinduismens forhold til Gud. Selv om Hinduismen ikke har en hellig bok å gå ut i fra, har hinduismen et klart bilde av en transcendent Gud.

Vedareligionens polyteisme har utviklet seg bort fra de ulike gudene med bestemte karaktertrekk mot en høygudsforestilling: Brahman. I mytene finner vi ideen om at makrokosmos og mikrokosmos er ett. Menneske-Brahman. Ved denne Atman-Brahman-syntesen menes identifikasjon mellom den indre essensen i mennesket med universets uforanderlighet. Altets avspeiling i mennesket symboliseres med bevissthet og i Brahman med uendelighet.

Når Brahman tenkes symbolisert med uendelighet er dette utenfor mennesket, men samtidig innen mennesket: Brahman er derfor en del av mennesket.

Hva er så Brahman? Brahman er ikke bare en evig essens, men også en kilde til skapelse og forandring. Brahman tolkes som den overordnede tilværelsen enten den kalles Brahman, Purusha, Atman eller Prajapati - og antaes å ha både forgjengelige og evige aspekter. Brahman identifiseres som den absolutte uforanderlige evighet som er identisk med den menneskelige sjel i den forstand at sjelen deler en slag hinsides tilværelse med Brahman. Brahman identifiseres også som en uforanderlig lov bak den forandrende fenomenelle verden.

Upanishadenes gudsbegrep.
I de tidlige Upanishadene finnes prinsippet at Gud er universets opprinnelse.I de senere Upanishadene finnes to tendenser. Det overordnede prinsippet tenkes i personifiserte termer og tendensen går mot monoteisme. Yoga-systemets verdensbilde og gudsbegrep. Yogateknikken fører til allvitenhet og oppnåelse av isolasjon . Dette betyr at når alle forskjeller mellom subjektet og objektet er borte oppnås å være Altet eller å være i Altet. Gud tolkes som objekt for kontemplasjon og ikke en person som det søkes forening med. Gud er en spesiell type sjel som er uberørt av bevaring, arbeid, aktivitet eller begjær. Han/hun er opprinnelsen til den perfekte uvitenheten. Gud i yoga-sutra har sattvas kvaliteter i den mest abstrakte form av ren visdom. De tre hovedstadier i yogateknikk for å oppnå konsentrasjon er:- Kroppen må bringes under kontroll.- Gjentakelse av hemmelige formula, slik at det hellige blir virksomt i bevisstheten.- Ved å konsentrere seg om Gud blir en lik han.

Ifølge yoga-sutra er der bare en Gud. Hengivelse til Gud fører til Samadhi det betyr perfekt konsentrasjon.

Upanishadenes verdensbilde.
De tidlige Upanishadene har ikke noen klar teologi, men Brahman, sjel og det ekstreme universet blir identifisert og Gud blir identifisert som den ubevegelige som beveger seg. Hele verden oppfattes som Brahman. Både makro og mikrokosmos, sjel og Gud er dermed identiske. Den menneskelige sjel er en del av Altet.

I Upanishadene er der en tendens i Gudsoppfatningen fra polyteisme til monoteisme. I de senere Upanishadene har ordet "deva" betydningen Gud og ikke en gud. Brahman kan bare merkes i vår intuisjon hevdes det. Intuisjonen må derfor utvikles slik at det åpnes for impulsene. Brahman er immanent i alle ting og i en selv. Brahman er i alle skapte ting, men er ikke identisk med dem.

Altet er den objektiver verden. Å realisere sine udødelighet betyr å realisere det i en selv som er av Brahman, men ikke å bli Brahman.

Forholdet Brahman - Purusa - Atman.
De har alle de overordnede prinsippene i seg, men kan likevel defineres forskjellig: Brahman er kilden til alle fenomenelle skapninger enten de er uforgjengelige - altså evige - eller forgjengelige. Purusa er den personlige Gud hinsides det forgjengelige og hinsides det hinsidige. Atman er bare en pil som sikter mot Brahman altså kunnskapsinnholdet som skal bli ett med den evige Brahman i betydningen at frigjøring er å være nær Gud.

I yoga er Atman en personlig kraft som velger etter eget forgodtbefinnende. Atman er det himmelen, jorden og atmosfæren er vevet omkring. Atman forsvinner i Brahman når det endelige målet er nådd.

Dualismen reflekteres i menneskene og alle skapninger. Ved det forgjengelige aspektet i universet reflekteres sjelen som fremdeles er knyttet til materien. Maya - den såkalt illusjonen - er Guds kraft som er aktiv i naturen - naturens lover - en skapende kraft som Gud er uadskillelig knyttet til.

Upanishadenes budskap er ikke å identifisere Brahman med Atman, men at den menneskelige sjel er udødelig. Gudsoppfatningen i Upanishadene og i Yogasutra medfører at Gud er ikke objekt for menneskets streben eller begjær. Gud er bare objektet som er mest verd kontemplasjon.

I Bagaved Gita et det annerledes. Her er Gud kjærlighetsgud som det er mulig å kjenne og å elske.

Bagavad Gitas innhold:
Bagavad Gita består av 18 kapitel som kan deles i tre deler hvorav seks kapitler på hver del. Først del inneholder psykologi og beskriver sjelens natur. Den andre delen omhandler teologi det vil si Guds egenskaper og attributter. Den tredje delen har blandede temaer, mest mystisk som blir summert opp i det siste kapitlet.

Det samme kan sies om begrepet Brahman og prakti ( natur) i Bagavad Gita. Isvara er en betegnelse på Gud, den individuelle sjel som er en del av Gud. Begrepet Sarma oppfattes som uforanderlig, åndelig skapning. I Bagavad Gita betyr sarma det upåvirkede av smerte og glede eller ev noe annet, og sarma kan også være en betegnelse på Brahman. Frigjøring i Bagavad Gita er å bli Brahman d.v.s. å komme inn i en evig form for eksistens.

Termen Brahman ser ut til å være formelt den samme som Nirvana i Buddhismen.

I Bagavad Gita er der to prinsipper som sammen konstituerer den skapte eksistens. Det evige. Det foranderlige, skiftende, det statiske og det dynamiske, den åndelige verden og den materielle verden som består av tanke, følelser, vilje, sansing og materie. M.a.o. den ideelle verden og den fenomenelle verden: I Sankya-yoga-terminologi tilsvarer dette purusha og pakti altså sjel og natur.

Hindutroen bygger på en hierarkisk forestilling. Den som til-bees går til guden som igjen går til Krishna, etc. Yogamystikkens frigjøring er ifølge Bagavad Gita at mennesket kan oppnå Brahman-tilstanden ved egen hjelp ved å rense sin sjel for alt avfall og gjøre sjelen udødelig.

Etter frigjøringen vil mennesket ikke bare erfare Brahmans udødelighet, men også kjenne Gud og ta del i hans liv. Opprinnelig beskriver Bagavad Gita Brahmans forhold til menneskene som indifferent - d.v.s. hevet overfor følelser overfor menneskene.

Senere har Brahmans kjærlighet og medlidenhet for menneskene kommet inn i teksten. Klargjøring av begrepet sjel. Menneskesjelen har samme "form" som alle andre besjelede ting. Sjelene er evige og er derfor utenfor tid og rom. De er m.a.o. liksom Gud. Sjelens forhold til kroppene er illusorisk, men reel (Sankasa) og er forårsaket av Guds Maya som betyr illusjon.

Hva er Maya? Maya er kraften som binder sjelen til kroppen, men siden Maya tilhører Gud er Gud årsak til trelldom så vel som frigjøring. Frigjøring i betydningen sjelens realisering av sin egen sanne natur gir en opprinnelige enhet. I Upanishadene tenkes erfaringer av frigjøring som opplevelse av absolutt enhet, en enhet så absolutt at alt annet må sees på som illusjon.

Menneskets endelige mål i Hindumystikken er å kjenne, elske og bli forenet med Gud. Mystikken er den ledende kraft i Hinduismen, samtidig som Hinduismen er så tolerant og romslig at mystikken får plass som en del av religionen uten å komme i konflikt med andre for eksempel mer ortodokse dogmatiske fraksjoner, slik tilfellet ofte er innen muslimsk mystikk.

Våre artikler på helping.no om religioner:
Artiklene har en religionsvitenskapelig tilnærming til temaene og gir deg bakgrunnsstoff til nyheter og aktuelle saker. Om du er interessert i å fordype deg i emnet religioner så har universitetene i Oslo og Bergen religions-vitenskapelig institutt hvor du kan få svar på dine spørsmål eller melde deg på studier i religionsvitenskap.

Film
Filmer som kan gi bedre innsikt i religionsvitenskapelige temaer:

"Kundun, Den storslagne historien om den 14 Dalai Lama "Filmen gir innsikt i Tibatansk buddhisme og den kinesiske okkupasjonen av Tibet og den dramatiske flikten til India. (Aldersgrense 11 år)
John Clese"Life of Brain" Gir innsikt i temaet blasfemi slik det ble tolket av den norske filmsensuren da filmen kom i 1979. Komedie. (Aldersgr. 11 år)
"Gandhi - Han endret verden for alltid". En flott og storslagen skildring av Gandhis liv og hinduismens ikke-voldsidealer. (Tillat for alle.)
Keanu Reeves, Bridget Fona. Chris Isaak:"Little Buddha"/ "Lille Buddha".Denne spennende filmen gir en meget god innsikt i buddhismen. (Aldersgrense 10 år.)