De fleste sør- og øst-asiatiske land har tilknytning til Buddhisme på en eller annen måte: I de fleste av disse landene har Buddhismen en dominerende rolle.

Liksom de andre store verdensreligionene har Buddhismen gjennomgått forandringer: Fornyelsesbevegelsen i Buddhismen begynte i det 19-århundre og har tatt markert form etter 1945. To faktorer spiller inn i denne fornyelsesprosessen; Inspirasjon fra vesten, samt Buddhismens egen styrke til å bryte tidligere stagnasjon og stå for denne fornyelsen.

Den eldste tradisjonen innen Buddhismen kalles Theravada og antas å ha forandret seg minst. Theravada har beholdt de opprinnelige basislæresetningene slik de er i skriftene Pali-kanon; Theravada har også langt stor vekt på at den historiske Buddha, Shakayamuni er den eneste Buddha, "de fire edle sannhetene" og den åttefoldige veien.

De landene som i større og mindre utstrekning domineres av Theravada-tradisjonen er i dag: Sri Lanka, Burma, Bangladesh, Thailand, Cambodia og Laos. I tillegg til disse finnes Theravada-buddhismen i India og Indonesia, men i et langt mer beskjedent omfang.

Den andre hovedretningen, Mahayana-buddhismen, har liksom Theravada bakgrunn i Indisk Buddhisme: Mahayana-buddhismen særmerkes med sin spesielle buddhalære: Buddha identifiseres her med universet og selvet og anerkjennes som prinsippet om den absolutte realitet. Buddha manifesteres i mange former, bl.a. i Bodhisattva-idealet. Bodhisattva defineres som et opplyst vesen med evne til å oppnå frigjøring fra Samsara det såkalte livshjulet.

Mahayana-buddhismen har tradisjonelt stått sterkest i China, Taiwan, Vietnam, Malaysia, Korea, Japan og Tibet. Nepal har hatt en buddhistisk minoritet som til nå har vært fra mahayana-tradisjonen. Dette har endret seg noe ettersom en liten gruppe Maha-Bodhi-buddhister fra Theravada-retningen har etablert seg i Nepal. Politiske forhold har gjort buddhismens fremtid usikker, særlig i Kina, Vietnam, Nord-Korea og Tibet. Ca. 80.000 Tibetansk-buddhister lever i eksil i India og Nepal.

Selv om den teologiske og filosofiske forskjellen mellom Theravada og Mahayana kan virke stor, så dominerer enhetstanken i den Buddhistiske verden. For eksempel har buddhistene hatt en rekke verdenskongresser hvor det meste av den buddhistiske verden har vært representert.

20.de århundres utvikling i Theravada-landene.

Religionen har klart å til passe seg skiftende samfunnsforhold.

- Theravada-buddhismen er akseptert i alle samfunnslag: Religionen er blitt en naturlig del av landets kultur m.h.p. riter og munke orden den såkalte sangha. Både aristokratiet, munker og legfolk har opplevd theravada-buddhismen som meningsfylt.

- Theravada-buddhismen har inkorporert i seg ulike religiøse elementer fra ulike kilder. Eksempelvis elementer som Tantra, Brahmin, Mahayana etc..

- Theravada blir ofte identifisert med nasjonale verdier mot fremmede kulturer som f. eks. kristendommen i kolonitiden. Theravada-buddhismen tilpasset seg hver nasjons egenart slik at hvert land fikk sin egen Theravada-buddhisme.

- Pali-skriftene ble akseptert som den ortodokse kilde og religionen ble sentrert omkring munkeordenen den såkalte Sangha.

Nasjonalismen som oppsto i siste del av kolonitiden (1920-30) hadde røtter i buddhismen. Utviklingen førte til at munker tok mer aktiv del i politikken: Det oppsto bl.a. en buddhistisk sosialisme. Unntatt fra denne utviklingen var Thailand som ikke var okkupert av fremmede maker. Uavhengigheten førte til at nasjonalismen begynte noe tidligere (sent på 1800- tallet).

Senere utvikling har gått i retning av, større vekt på buddhistisk utdannelse. Både kvinner og menn ble aktive i det religiøse lederskap og fornyet interesse for buddhistisk misjon. I tillegg er buddhistsamarbeidet over landegrensene godt utviklet.

Sri Lanka:
Sri Lanka har dype røtter i buddhismen. Alt på keiser Ashokas tid ca. 3. årh. f. kr. kom Buddhismen til landet, og den historiske Buddha skal ha besøkt landet. Landet domineres av Theravada-buddhismen i dag, men andre buddhistiske retninger er også representert: som f. eks. Tantrayana, Mahayana m. fl..

Sri Lanka har vært utgangspunkt for det meste av den buddhistiske renessansen i Sør-Asia. - Det er først og fremst Sangha, (munkene), som har stått for denne fornøyelsen. Det er til sammen ca. 30.000 munker og nonner såkalte Bhikkhus, fordelt på 3 sekter. Ulikheten i sektene har bakgrunn i kasteforskjeller. Shanghaenes funksjoner i landet har først og fremst vært av seremoniell art, men også funksjoner innen politikk, sosialarbeid og utdannelse. Etter den engelske okkupasjonen og frem til 1940-50 årene hadde buddhismen stor fremgang på Sri Lanka; men etter dette begynte en gradvis nedgang.

Årsakene til denne nedgangen for Theravada-buddhismen kan kort sammenfattes slik:

- Buddhistene var ikke i stand til å demme opp for den raskt utviklede sekulariseringen og materialismen.

- Munkenes utdannelse var dårlig, i tillegg kom svikt i rekrutteringen til Sanghaen.

- Neglisjering av dypere studier i Buddhismen og mangel på meditasjon.

- Stor forskjell i levestandard ved ulike kloster, men de fleste munker har dårligere kår.

- Kasteproblemer har virket splittende på Sangha (munkene).

Effekten av nedgangen har vært at den yngre generasjonen munker forlater Sanghaen etter å ha skaffet seg en akademisk utdannelse. Dette fører igjen til at et større antall munker og nonner er legfolk og at sangha har mistet sin vitalitet.

En fornyelse blant legfolk er imidlertidig i gang, i form av organisasjoner som Buddhist Theosophical Society som ble grunnlagt i 1880. Men Theravada-buddhismen har hatt vansker med å tilfredsstille de intellektuelle samfunnsklasser, og misjonsinnsatsen har ebbet ut. Den mest livskraftige Buddhist-organisasjon i landet i dag er Buddhist Publication Society i Kandy som utgir en rekke bøker og tidskrifter.

Burma:
I Burma fikk munkene den såkalte sangha en viktig maktposisjon i samfunnet p.g.a. at Pali-tekstene - det eneste autoritative Theravada-buddhistiske kanon - ikke var tilgjengelig på landets språk. Munkene var de eneste som hadde språkkunnskaper og kompetanse til å oversette og formidle kunnskapene. Dette førte til at Pali-tekstene ble akseptert ukritisk, noe som utviklet følgende tendenser: Det ble ikke tatt noen avgjørelse om sannferdigheten av det skriftlige materialet vis a vi folkereligionene i landet. Og det oppsto en stor ortodoks tradisjon, men likevel med en rekke spesielle andre religiøse retninger innen Theravada-buddhismen som avvek fra de ortodokse.

Buddhismen hadde tidligere støtte av de kongelige palasset i Burma. Etter at britene okkuperte Burma var imidlertid denne støtten borte. Utdannelsessystemet ble også endret under okkupasjonen: Før var buddhistisk utdannelse enerådende. Nå kom kristen misjon og vestens kultur inn som en overlegen konkurrent. Dette medførte selvkritikk hos buddhistene, som tilpasset seg vestens utfordringer ved at buddhismen ble mer politisk fokusert.

Nasjonalistiske anti-britiske bevegelser oppsto blant Sangha, og begrepet politisk munk oppsto. Det ble hevdet at britene forårsaket korrupsjon i Sangha, sekularisering i det buddhistiske utdannelsessystemet og at den buddhistiske menighet ble avsakralisert d.v.s. mer verdsliggjort.

Fornyelsen innen Buddhismen i Burma ble svaret på utfordringene: De nye holdningene kan sammenfattes slik:

- Buddhistene fikk større oppmerksomhet overfor vestens kritisisme, og det ble lagt større vekt på sosial rettferdighet og lov.

- Legfolk ble aktive i Buddhismen i samfunnet. De hadde ikke lengre en tilbaketrukket, defensiv holdning med konsentrasjon omkring søken etter Nirvana, som tidligere.

- Det skjedde en omprioritering av verdier innen Buddhismen: Verdier som tidligere var neglisjerte ble nå trukket frem.

Under den britiske okkupasjonen var kristen misjon aktiv, mens den Burmesiske Buddhismen var passiv og defensiv: Forandringen kom da vestens mennesker begynte å interessere seg for Buddhisme og tilpasset denne en vestlig situasjon bl.a. ved en diskusjon mellom Buddhismen og vitenskapen. Meditasjonen fikk en fornyelse og økt popularitet, særlig blant legfolk innen landets grenser og legfolk i vesten. Dette bidro til å minske avstanden mellom munker og legfolk.

Thailand.
Den senere utviklingen i buddhismen i Thailand kan sammenfattes i tre punkter:

- Høgere utdannelsesnivå i Buddhismen: Buddhistmunker har satt seg inn i andre fagområder enn de tradisjonelle klosterstudiene. Dette for å minimalisere skille mellom munker og legfolk. Det er to buddhistuniversiteter i Thailand som har tilpasset fagområder til også å gjelde sekulære disipliner. Videre har klostrene nå høgere utdannelsestilbud.

- Klostertreningsprogrammer utviklet seg i samfunnet: Omkring 250 munker deltok i dette treningsprogrammet som fokuserte Sanghas behov for å være mer tjenlige for Thai-samfunnet: Dette har sin bakgrunn i at forandringer i Thai-samfunnet hadde medført en flukt fra Buddhistiske verdier. Dessuten hadde sekulære organisasjoner tilpasset seg det moderne Thai-samfunnet mens Sanghaen ikke hadde forandret seg i den senere tid. Det ble lagt vekt på at Sangha skulle hjelpe til å forbedre den materielle levestandarden for folket, noe som står i sterk kontrast til den tidligere verdensfornektende holdningen. Tanken bak den nye holdningen er at et velstående samfunn gir en velstående Sangha.

- Reformer for munkene kom med munken Buddhadasa. Buddhadasa bygde opp et moderne buddhistsenter i Chaiya i Syd-Thailand. Her tok han i bruk moderne massemedia, teater, bibliotek etc. Buddhadasa trekker sin egen essens av Buddhismen; Han mener at Buddhismens ytterste realitet er hinsides menneskelige ord, og er således på linje med mystikerne. Han er overbevist om en universell sannhet. Eksistens er bindingen som fører til stolthet og egoisme, ble det hevdet. Binding til eksistens er et religiøst anliggende. Hans frelsersvei er "ikke-bevissthet" og frihet. Buddhadasa har også oversatt Mahayana-tekster, samt japanske og kinesiske tekster. Han regnes som en brobygger mellom buddhismen og kristendommen - såkalt mellom Gud og Dharma.

Thai-buddhismen kan bli et Tharavada-senter for verdens-buddhismen p.g.a. den nye intellektuelle vitalitet i landet som har gitt inspirasjon til den øvrige Buddhistiske verden.

Khmer:
Buddhisttradisjonene i Cambodia er stolte og hovedsakelig dominert av Theravada, men det finnes også innslag av Hinduisme, Mahayana-buddhismen og animistisk praksis såkalt åndedyrking. Buddhismen er offentlig statsreligion i Cambodia, og det meste av befolkningen er buddhister. Munkene er inndelt i to ordener:

- Den store orden; Mahanikaya som har 3.230 klostre og som er den opprinnelige munkeorden i Cambodia.

- Lovens orden; Dhammayuttikanikaya som har 139 klostre og er importert fra Thailand i 1864 av kongehuset.

Begge ordenene er hierarkisk oppbygd med en "General Superior" som leder, utpekt av statsoverhodet. De politiske forhold i Cambodia har endret buddhismens eksistensvilkår: Prins Norodom Sinhanouk, (konge, siden statsleder og president) 1941-70 oppfattet buddhismen og staten som to hjul på samme vogn.

Politisk oppsto en Buddhistisk sosialisme. Militærkuppet i 1970, betydde en omstilling for Buddhismen, da det ble klart at den Buddhistiske statsreligion, sosialismen hadde spilt fallitt. Likevel forble Buddhismen statsreligion, men Buddhismen prøvde å innta en nøytral rolle overfor styresmaktene. Det ble gjort mye for Buddhist-studier i Cambodia. En 110 binds utgave av Tipitaka ble publisert i 1931-68, og det eksisterte et sterkt engasjement på misjonssektoren.

Khmer-buddhismen er imidlertid kommet inn i en dyptgripende krise: Urbaniseringen medførte først en verdiforskyvning bort fra Buddhismen, særlig blant unge mennesker. Disiplinbrudd og andre sekulariseringstendenser i og utenfor Sangha har svekket samfunnet: Det er nå hovedsakelig på landsbygden at Buddhismen har nevneverdig støtte i dag.

Laos.
Theravada-buddhismen er statsreligion i Laos og er en del av landets nasjonale ideologi. Likevel er største del av befolkningen ikke buddhister. Buddhismen i Laos praktiseres liksom i nabolandene, men har sin egenart ved at kult av ånder (animisme) er blitt en integrert del av buddhismen. En økende bruk av magiske riter er tilknyttet denne åndedyrkelsen samt utstrakt bruk av riter ved menneskelige aktiviteter som fødsel, død etc.

Buddhismen i Laos har gjennomgått omfattende forandringer - bl.a. på grunn av langvarig krigstilstand. Rekrutteringen til klosterne skjer hovedsakelig fra landsbygda. Det er liten interesse for buddhismen i byene og verdisystemet i samfunnet er forandret.

En buddhistisk reformbevegelse som prøver å søke tilbake til den opprinnelige Buddhismen startet i 1930-årne. De la vekt på meditasjon, misjon, bruk av moderne massemedia og vektlegging på humanismen i Buddhismen.

Lao-regimets kulturdepartement har gjort Buddhismen til en del av systemet. Dette har gjort at munkene blir et politisk instrument for makthaverne og den åndelige essensen går tapt.

India.
India er Buddhismens moderland, men kan likevel ikke sies å være et buddhistisk land i dag. Den senere utviklingen kan sammenfattes i fire punkter:

- Maha Bodhi Scociety ble grunnlagt i 1891 av Anagarika Dhammapala i Colombo på Sri Lanka. Foreningens målsetning var å restaurere de hellige stedene i India, særlig i Bodh Gaya. Foreningen utga tidsskrifter og var etablert først på Sri Lanka, men siden i India hvor der i dag finnes sentre i Calcutta, Sarnath og Bodh Gaya m.fl.. Foreningens virksomhet i India i dag blir oppfattes som fremmed, streng og statisk i mål og intensjoner.

- Intelektuelle og filosofiske sider ved Buddhismen har sentre ved universitetene. Dette gjelder intellektuelle som ikke har konvertert til Buddhismen. Det er den mystiske Bhakti og de humanistiske sidene ved Buddhismen som har interesse, men også at Buddhismen ikke har den hinduistiske rangorden.

- Tibetansk buddhismen. Ca. 80.000 flyktninger fra Tibet bor i eksil i India. Disse er tibetanske buddhister og representerer en tantrisk (Mahayana-retning) tradisjon.

- Konverteringer fra de kasteløse indere. Kaste hinduer har konvertert til buddhismen i stor utstrekning for å bedre sine sosial kår. Dette representerer en psykologisk frigjøring for disse som gir politiske og økonomiske fordeler.

Indonesia.
Indonesia har vært inndelt i en rekke dynastier, noen av den var i perioder buddhistiske. Etter ar disse buddhistiske periodene var over var buddhismen begrenset til kosterne.

Det oppsto en synkretistisk retning på Jahva som dyrket Shiva-Buddha.

Den Buddhistiske fornyelsen på Indonesia kom med kinesisk innvandring. Ca 3 mill. kinesere brakte med seg Buddhismen, Konfusianisme og Taoisme. Myndighetene har tidligere sett på buddhismen som en kultur og ikke som en religion på grunn av vakre byggverk i gamle klosterruiner på øyene. Nå ble klostrene fornyet. Den tapte innflytelsen ble gjenvunnet, religionsundervisning i buddhisme ble innført og det ble forfattet en rekke bøker om buddhisme.

Fornyelsen skapte imidlertid problemer: regjeringen fastholdt troen på Gud hvilket ga kompromiet Kahyang Buddha (hvilket innebærer en forestilling om Gud-Buddha).

Videre manglet enighet om doktriner innen Theravada og Mahayana. Til sist kolliderte den verdensfornektende Moksha-asketismen med den indonesiske regjeringen som satset sterkt på å løse landets materielle og praktiske problemer.

Indonesia har pluralisme: Buddhismen, hinduismen. Islam og kristendommen er representert her.

Mahayana - buddhismen i det 20 århundre.

Mahayana-tradisjonene har sin opprinnelse i India. Den inneholder mange forskjellige bevegelser og lærer. Den har utviklet særtrekk etter den kulturen der Mahayana har slått rot. Den vider fremstillingen konsentreres om utviklingen i Kina og Japan.

Kina.

Den kinesiske buddhismen baserer seg tradisjonelt på et stort antall kloster, omkring 200.000 - over hele landet, med opp til hundre munker i hvert kloster. Buddhist-klostrene var maktfaktorer i samfunnet. Den øverste hierarkiske enhet var klosterabbeden, og der var ingen høyere organisasjon over klostrene. Klostrene hadde store variasjoner seg i mellom, alt etter sekttilhørighet. Buddhismen var ikke nasjonal-religion i Kina. Konfusianismen og Taoismen m.fl. eksisterte side om side med buddhismen. Buddhismen ble således ikke symbol på nasjonal identitet liksom på Sri Lanka. Bare 1 - 2 % av befolkningen var erklærte buddhister - dessuten var og er religion i Kina en privat sak.

Under kulturrevolusjonen fikk buddhismen problematiske vilkår. Munker og nonner ble tvunget ut av klostrene og inn i produktivt arbeid. Klostrene ble ofte omgjort til boliger av rødegardistene. Buddhistisk hellig kunst ble ødelagt. Noe dukket opp til salgs i Hong Kong senere.

Religion ble tolket som "overtro" under kommunistregimet i Kina og ble motarbeid med alle midler. Buddhismen ble beskyldt for å være et redskap for lensvesenet.

Myndighetenes konfiskering av buddhistiske klostereiendommer fant sted i 1950 - 52 under andre formen.

Japan

Den religiøse situasjonen i Japan karakteriseres av pluralisme. Japan har innslag av følgende religioner: Indisk, kinesisk, gamle japanske religioner som f. Eks. Shinto, sekulariserte ideologier far vesten og kristendommen. Buddhismen har aldri hatt status som statsreligion i Japan.

Buddhismens situasjon i Japan i dag har bl.a. sammenheng med den 2 verdenskrig. Etter krigen ble feydal-systemet oppløst og den moderne utviklingen begynte. Den omfattende psykologiske krisen i det japanske folket etter tapet av krigen var en stor utfordring for de japanske religionene. Denne utfordringen - eller rette sagt dette åndelige vakumet - klarte religionene ikke å fylle. Buddhismen hadde lite å stille opp med etter krigen på grunn av dens åndelige forringelsesprosess og krise. Buddhismen var preget av sektisme, formalisme, moralsk forfall og magiske elementer. Dog fantes der forsøk på fornyelse, modernisering og bedring av indre forhold. De nye orienteringene i japansk buddhisme var bla.:

- Det humanistiske ideal som er en inspirasjon fra vesten. Buddha ble fremstilt som "verdens første humanist" og eb buddhistisk humanisme ble til.

- Rasjonalisme ved et det utviklet seg en demytologisering og kristisk holdning til religion. Dette var inspirert av vestens vitenskapelige intellektualisme. Buddhismen ble her sett på som den eneste verdensreligion som var i stand til å tilpasse seg til den "vitenskapelige ånd", og de nye strømningene.

- Øket åpenhet til livets dennesidige prblemer og verdier. Japansk Mahayana-buddhisme markerer seg først og fremst som en religion som er opptatt av vårt nåværende liv og ikke verdensfornektende klosteridealer som Theravada ofte beskyldes for. Buddhist-etikken for legfolk fremhever behovet for en viss basis av materielle nødvendigheter og et behov for verdslig legfolk-etikk.

- Solidaritet med menneskeheten er en ny sosial bevissthet som ser på mennesket som et mikrokosmos i sammenheng med alt annet levende i et makrokosmos. Utviklingen av en verdensetikk til løsning av de globale verdensproblemene.

- Det oppsto også en nostalgisk utvikling tilbake til den opprinnelige buddhismen i India. Mange buddhister i Japan i dag ser den opprinnelige buddhismen som sitt ideal. I kjølvannet av dette finnes utstrakt pilgrims-virksomhet til de hellige stedene i India, samt en øket samarbeidsvilje med alle buddhist-nasjoner.

"Nye religione" i japansk buddhisme.

Nichirenismen: dette er en buddhistisk moderne sekt, grunnlagt ved århundreskiftet, men buddhistisk fornyelse som mål. Dette bevegelsen legger vekt på Lotus Sutra og fremhever et individualistisk frihetsideal, heltedyrkelse, patriotisme og romantisme. Nichirenismen er inndelt i to sekter: Kokuchukai og Nihonzan Myohonji.

Reiyukai-bevegelsen er den eldste av de nyere buddhistsektene. Den har også Lotus Sutraenes prinsipper som ideal, men praktiserer forfedredyrkelse. Daglig service for de døde er blant ritualene. Bevegelsen har en kontakt mot hjelp til de fattige - en form for sosial service , et eterkt lederskap, etablering av livskraftige sentre og intense individuelle engasjementer i rituelle aktiviteter.

Shingon-bevegelsen er utviklet av Nichien-bevegelsen, men legger vekt på interesse for esoteriske dimensjoner. Denne bevegelsen deles i to sekter: Gedatsukai og Shinnyoen.

Rissho Koseikai er inspirert av Nichiren- Buddhismen og karakteriseres ved vektlegging på folklore og sjamanistisk praksis.

Politisk buddhisme den såkalte Soka Gakkai er en religiøs politisk massebevegelse med tro på seg selv som absolutt. I tillegg hevdes denne retning å være "den eneste perfekte religion".