Taleangsten kan ha et personlighetsmessig grunnlag. Dette grunnlaget er skapt gjennom skamfølelse. I min generasjon var det ikke uvanlig at man så å si lærte å skamme seg. Utsagn som; "du skulle skamme deg" var ganske vanlig til langt utpå 70- tallet. Mange mennesker måler sin egen verdi i hva en tror eller får høre at andre ser og tenker om en.

En oppvekst hvor det å la være å skamme seg eller å la være å vise at en skammer seg er en viktig del kan gi en unnvikende personlighetstype. Men den kan også gi en idealistsk og fullkommenhetssøkende person som igjen gir for mange krav til en selv. Eller det kan gi en person med lite selvtillitt med tendens til å gi opp og gi seg før en har virkelig prøvd.

Selve angstdelen i taleangsten består av to forskjellige faktorer. Den ene er det å ikke nå opp til de målene en setter seg. For eksempel man setter seg som mål å få beste karakter i alle fag uten å ha den skoleflinkheten som er nødvendig for å få det. Man kan også ha en taleangst som bunner i det å unngå å mislykkes, man er ikke ute etter å lykkes, men man må for all del ikke være sist i flokken. Og når sant skal sies; Den som åpner munnen i en liten gjeng eller forsamling eller på bussen hjem etter en fotballkamp, tar en sjanse for å få latteren mot seg og ikke med seg.

Den tredje faktoren som er ganske viktig for å komme noen vei med taleangsten er følgende, Når man har angst for eksempel for å tale i forsamlinger, så lager man til en del trygghetsstrategier. En strategi er å se ned når man kan bli bedt om å uttale seg, en verre strategi kan kanskje være å ta til seg alkohol før man reiser seg.

Dette er tre faktorer som har med taleangst å gjøre, det kan være en hjelp at du setter deg ned og tenker litt på hva som ligger bak din taleangst. I den mer autoritære form for samfunn vi hadde i min oppvekst så var det lettere å identifisere hvor skamfølelse og presentasjonsangst kom fra. Det hadde med autoritetsskrekk å gjøre. Nå synes autoriteten å sitte i gjengen, skoleklassen, i medarbeiderkretsen mer enn hos lederne, lærerne og foreldrene. Slik at det kan være vanskeligere å se hva man er redd for og dette skaper det mer generelle fenomenet som vi kaller angst.

Når jeg skriver dette, så ser jeg at skriveangst har mange av de samme faktorene som taleangst. Behandlingen for taleangst vil i stort monn være en forsiktig eksponering for det man er redd for, det samme gjelder skriveangst- så ta en sjanse og send ditt bidrag til avisen. Eller begynn med å snakke om noe du liker ved middagsbordet i jentegjengen eller på kafeen. Legg merke til det du gjør av trygghetsritualer. Og prøv igjen.