.

Flere nordmenn tiltrekkes av Sufismen - den islamske mystikken. Særlig innen det såkalte alternativmiljøet vokser interessen for sufidans og sufimeditasjon. Hva er så Sufisme?

Sufismen er navnet på mystikken innen islam. Ordet "sufi" betyr ull på arabisk og henspeiler på den klesdrakt mystikere brukte innen sufibevegelsen. Klesdrakten var enkel og det er betegnende at sufibevegelsen var av asketisk karakter.

Hva er så mystikk? Ordet kommer av latin og gresk "mystica theologia" og er en betegnelse på tankeretninger og religiøse retninger som søker å nå en umiddelbar erkjennelse eller opplevelse av den høyeste virkelighet - d.v.s. det guddommelige altså Gud. I forbindelse med mystikk støter vi ofte på begrepet "unio mystica" som henspeiler på mystikkens opplevelser og metoder: Forening med guddommen, ekstase eller kontemplasjon.

Sufimystikk refererer seg til tre ulike hovedepoker i sufismens historie: Først fra tidlig sufisme og fram til og med Abu Yazid. Dernest Junaid og til sist Al Ghazali og senere.

Sufismen begynte som en inderliggjørelse av islam via bønner, gudshengivenhet og forsakelse med vekt på frykt for Allahs dom slik Hasan av Basra (død 777) var en representant for.

Sufismen kom i et motsetningsforhold til ortodoks Islam alt på et tidlig stadium. Motsetningene førte til forfølgelse og henrettelse av flere sufier med henvisning til blasfemitiltaler. De ortodokse mente at det ikke kunne være noen kjærlighet mellom Gud og mennesket fordi det bare kan være kjærlighet mellom likemenn. Sufiene derimot mente å ha et direkte forhold til Allah via sine ekstatiske opplevelser, basert på kjærlighet til Gud og en union med Gud. Betegnelsen "tavhid" brukes i denne forbindelse i sufismen og betyr "union".

Abu Yazid
Abu Yazid fra Basra introduserte den indiske filosofi i Sufismen med særlig vekt på Vedanta, men også fokus på Sankya-Yoga. Yazids teologi var sterkt preget av upanishadisk tankegang.

Abu Yazids forhold til Allah kan beskrives slik: "Jeg er Han" og "Jeg er Altet". Disse erfaringene understreker Yazids guds-opplvelse som så sterk at han identifiserer seg totalt med Allah. Han trodde at han var Gud. Samtidig var denne ekstatiske opplevelsen utenfor tid og rom. Altså befridd fra alt verdslig og dennesidig. Yazid understreket at et slikt ekstatisk kjærlighetsforhold til Gud -"den Ene"- er av en slik karakter at det er hevet over alt annet inklusive det å følge religiøse ritualer, den religiøse lov Sharia, pilgrimsferd til Mekka etc.

Yashids guddommeliggjørelse av seg selv var et markert skille fra tidligere sufipraksis som gikk på hengivelse, bønn og forsakelse med frykt for Allah. Yazids opplevelse av identitet med Gud baserte seg på troen på at sjelen var identisk med Gud. Siden sjelen er en del av Gud er sjelen selve bindeleddet: Den evige del av mennesket - sjelen - er av en høyere karakter enn det kroppslige og profane.

Denne direkte forbindelsen mellom mystikken og Gud impliserer at Abu Yazid så seg som hevet over profeten Muhammed og loven Sharia. Han mente religionene er ment for de menneskene som ikke har oppnådd frigjøring - kaldt "azadi" på arabisk. Med begrepet frigjøring mente han den ytterste mystiske tilstand: Når han mister alle kontaktpunkter med eller følelsen av et uavhengig ego. Dette minner om buddhistisk tankegang.

Abu Yazid ble akseptert som en av de største Sufihelgener. Han ble ikke henrettet for sin tros skyld. Dette kan ha sammenheng med at han uttrykte seg på en måte som ikke provoserte de ortodokse i Islam, så sterkt som en del andre mystikere med samme syn hadde gjort, for eksempel Hallaj.

Abu Yazid representerer en konfrontasjon med tidligere ortodoks sufisme ved at han introduserte Vedanta-folosofi i sufismen samtidig som han mente at sjelen er Gud etter døden.

al Junayd
Abu`l-Qasim al Junayd fra Bagdad hevdet at Abu Yazid bare hadde kommet fram til det første stadiet på den mystiske opplevelsessfæren. Junayd la vekt på tradisjonen og Sharia (loven). Han mente livet er en prøvelse i å adlyde Guds befalinger eller bud. Sufismen måtte derfor basere seg på Koranen, den religiøse lov og tradisjonene.

For å være i stand til en union med Gud må mystikeren leve i harmoni med Gud under enhver omstendighet, slik at Guds attributter kommer i stedet for ens egne. Han sa at de som kjenner Gud tar sitt arbeid fra Gud og gir det tilbake til han.

Junayds definisjon av tavhid (union) er å søke det evige fra det betingede, hvilket ikke er en monistisk tankegang, men så godt som en dualisme liksom i Samkhya-yoga. I tråd med andre sufier mente Junayd at kjærlighet til Gud er den eneste mulige vei til Gud for en menneskesjel. Således oppnår en sjel å nå Gud. Sjelen har hatt en pre-eksistens før den tok bolig i kroppen. Denne pre-eksistens har vært hos Gud, og for Junayd var det et mål at sjelen "skal være slik som den var før den var". Dette betyr ingen utslettelse av sjelen, men et nytt liv, ikke som Gud, men gjennom Gud. Sufismens mål er derfor at selvet får dette nye livet og lever i Gud. Praksis i Sufismen blir derfor å motarbeide det kjødelige og arbeide for det hellige.

Junayd ble grunnleggeren av ortodoks sufisme. Han blir betraktet som et åndelig geni av høyere rang.

Al Ghazali
Mens Junayd var den ortodokse sufismens grunnlegger, ble Al Ghazali popularisereren av Sufismen, som bearbeidet andre sufiers vanskelig tilgjengelige tanker med på et mer popularisert og tilgjengelig plan.

Ghazali nøt godt av å være en filosof og teolog med enorm prestisje og hans doktrinske formuleringer av sufismen fikk betydning for sufismens videre utvikling. Dog blir han ikke regnet som dyktig nok for å forstå Junayds lære.

Ghazali introduserte neo-platonske ideer i sufismen. Dette kan ha sammenheng med hans monoteistiske forestillinger, som ble rettferdiggjort på denne måten. For Ghazali var Gud i en tidløs tilværelse som kan oppleves i ekstase. Ekstasen kan oppleves ved hjelp av dans, musikk og kontemplasjon.

Ghazali hevdet at Gud er hva menneskets meditasjon gjør han til. Dette er en revolusjonerende forestilling innen Islam. At Gud er avhengig av menneskets kult liksom mennesket er avhengig av Gud.

Ghazalis gudsforestilling kan uttrykkes som "Han er Alt". Union med Gud kan projiseres over alle skapte ting: Slik kombinerte Ghazali en monoteistisk forestilling med en fullblods panteistisk oppfatning.

Mennesket har samme substans som englene hevdet Ghazali, et Guds verk og sjelen er under Guds kommando. Gud bor i sjelene og sjelene er identiske med Gud. Menneskesjelen er en fremmed i sin jordiske tilværelse, hevdet Ghazali videre: Det er ingen annen Gud enn Gud.

Ghazali har skrevet flere kjente verker bl.a. "Kimiya-yi Saadat" som var han siste og største verk.

Synkretistisk
Sufismen - den islamske mystikken - har utviklet seg via sterke inspirasjon fra indisk og gresk filosofi og er således ikke ulik Islam. Det er derfor riktig å se på sufismen som en synkretistisk religion i den grad sufismen kan sies å være en egen religion løsrevet fra Islam.

Sufismen har særlig i sin opprinnelse vært i sterk motsetning til ortodoks Islam. Ghazali bidro sterkt til å bringe sufismen inn i et spor som var mer akseptert i det ortodokse Islam. De ytterliggående sufistiske spekulasjonene ble forkastet og fra slutten av 800-tallet var sufismen et organisert system.

Etter 800-tallet er sufismen sterkt preget av gresk - ny-platonsk- og indisk filosofi: Verden ble sett på som et blendverk som det gjelder å fri seg ifra ved hjelp av systematisk trening av seg selv. Sufismen er i dag innflytelsesrik, med utbredelse ut over den arabiske verden, bl.a. i Afrika.