Jeg var så heldig å få en del av min utdannelse sammen med den norske psykiateren Freddy Reddy. Han reiste fra Sør Afrika før Mandela ble fengsla. Så han visste noe om mobbing. En gang deltok han på en konferanse i London hvor alle bare skulle sitte i et rom og ikke si noe. Freddy ble så frustrert at han reiste fra hele konferansen. Ingen snakket til ham. Og slik ville ikke Freddy ha det om det så bare var for to dager. Hans afrikanske navn betydde forresten Lille Elefant. Elefanter vet at det er nødvendig å holde kontakt med de andre i flokken. Slik er det nok med oss mennesker også. Derfor svir utestengningen og ydmykelsen som mobbing er så mye.

Vi snakker gjerne om direkte (slag, spark, utskjelling ol.) eller indirekte mobbing (sms, baksnakking, tisking el.). Gutter skal være mer utsatt for direkte mobbing og jenter lider under de indirekte metodene. Vi kan også se på mobbing som maktstrategier i en gruppe. Slike makttatikker er mer bevisste og kanskje lettere å forstå.

Er du utsatt for alvorlig mobbing, så søk beskyttelse. Er det f.eks. seksualiserte sms-meldinger, så ring telefonselskapet og be om et mobbefilter. Da får mobberen brev om at vedkommende kun kan ringe den mobilen, og ofte er det nok. Trollet smelter i lyset så å si. Be noen om å følge deg i friminutter og på skolevei. Noen av mine unge pasienter som er mobbet tør ikke snakke med foreldrene da de mener foreldrene har nok bekymringer. Men er du under atten år, så må du involvere en av de foresatte. Du har lov til å velge hvem. Velg en som ikke tar affære med en gang. Det er viktig å forstå. Det er viktig å få forståelse og nærhet.

Selv om du er voksen så må du ta kontakt med noen. Det vedkommende kan gjøre for deg er å høre på din opplevelse og din frustrasjon. Vedkommende kan også hjelpe deg til å se på og vurdere din situasjon. Tyve prosent av de som blir mobbet blir av mobben oppfattet som en trussel. I min praksis så er alltid den som er mobbet spesielt flink på et område. Det være seg i ærlighet, matematikk eller nestekjærlighet. Det sies at åtti prosent av de mobbede er av de forsiktige, engstelige og beskjedene. Og det tror jeg på. Før i vårt land var det en dyd å vente på tur. Nå gjelder mer loven om at den maser den får.

Hovedrådet mitt er å analysere situasjonen. Din egen frustrasjon, hva kommer den av? Prøv så å forstå hvordan andre ser på deg. Er du litt redd i forsamlinger vil ofte andre oppfatte deg som overlegen. Vurder også om du kan holde ut i situasjonen. Solbriller og høretelefoner har hjulpet mange gjennom noen vonde måneder. Røde Kors og Kirkens Nødhjelp har hjelpetelefoner. De som tar telefonen der har mye godt i seg.

Du er jo også i andre grupper. Prøv å leve deg ut der du er trygg og akseptert. Klarer du å holde ut, så kan mobbingen gå over av mange grunner. Er du i en situasjon hvor du må holde ut, så unn deg små gleder. Og har du ei hand å holde i, ja, så hold.

Det er mulig jeg er litt passiv i min rådgiving. Men for hver mobbet person som har vunnet fram med sin sak, så er det dusinvis som har bukket under i ensom kamp mot mobben. Et råd som har hjulpet mange av mine pasienter er å hjelpe andre i en annen sammenheng. F.eks. å leke med de mindre barna, eller å delta i Hjelpekorpset eller Speideren. På meg virker det som å kunne gi den hjelpen man selv ikke får, lindrer smerten man har i mobbesituasjonen. Og har du en gang i livet kunnet si; Ikke mobb kameraten min. Så blir du sjelden alvorlig skadet av mobberne.