Storebrum trenger hjelp

Koffer venter på Bildoktoren. Illustrasjon: Anne Bakke

Jeg heter Koffer, er tre år og bor i et stort gult hus med rødt tak og grønn hage. Vi er fem som bor her: Min største storebror er ni år og heter Jens. Min andre storebror heter Hallvard og er seks år. Mamma og pappa.

Ved siden av huset vårt er et lite gult hus med rødt tak. Der bor bilene våre. Mammas bil er Lillebrum. Den er brun. Pappas bil heter Storebrum og er rød.

Hver morgen roper jeg på. Storebrum. Da åpner den store døra i garasjen seg og der står Storebrum klar til å kjøre meg til barnehagen. Jeg er glad i Storebrum. Inni den sitter jeg så høyt at jeg kan se over taket på nesten alle de andre bilene.

I dag har mamma kjørt til jobben, storebrødrene mine er gått til skolen og pappa skal kjøre meg til barnehagen. Jeg sitter fint på barnestolen min i baksetet med sikkerhetsbelte på og venter på at Storebrum skal starte. Pappa vrir på startnøkkelen. Men i dag lyser det ikke foran ved rattet. Ikke en eneste lyd kommer fra motoren. Det er helt stille i garasjen vår.

Storebrom starter ikke. Foto: Christoffer Jore Christensen

Pappa sitter også stille nå. Han tenker seg om ser det ut til. Så snur han seg og sier:

- Storebrum er syk i dag. - Vi må nok ringe til bildoktoren.

Da blir jeg veldig trist for Storebrum har aldri vært syk før. Og jeg lurer fælt på hva Bildoktoren skal gjøre med han.

Pappa ringer. Etterpå venter vi begge på Bildoktoren utenfor huset vårt. Jeg synes det tar lang tid.

- Storebrum må bli frisk igjen, sier jeg og holder pappa spent i hånden.

- Ja, det blir han helt sikkert, sier pappa.

Plutselig ser vi en stor bil. Den er så stor at det er bare så vidt den får plass på veien vår. Bak på den store bilen er det plass til en bil like stor som Storebrum. Den store bilen er så høy at grenene på trærne ikke vil slippe den helt frem til oss. Jeg løper opp på trappen så den store bilen ikke skal kjøre på meg. En gren knekker og faller ned på veien. Da stopper den store bilen mens den puster, peser og snøfter. Det er som om den er sint fordi den ikke kan komme lenger. Så slår den av motoren og en mann kommer ut av døra høyt der oppe på styrhuset og klatrer ned.

- Der er bildoktoren, sier pappa. - Nå får vi se om han får Storebrum frisk igjen.

Bildoktoren bærer mye rart med seg inn i garasjen. Der inne åpner han panseret og begynner å skru på noe i motoren til Storebrum.

Vi venter utenfor så Bildoktoren skal få plass til å jobbe der inne i garasjen.

Det er synd på Storebrum. Den har aldri vært syk før. Derfor ser den så trist ut der den står uten å gi en eneste lyd fra seg. Tenk hvis bildoktoren ikke kan hjelpe?

- Å jo da, sier pappa. Det kan han nok.

Bildoktoren tar to tykke, lange ledninger fra den store bilen og til motoren på Storebrum i garasjen. Så sier Bildoktoren:

- Prøv nå!
Pappa setter seg inn bak rattet i Storebrum.
Da begynner Storebrum å riste og hoste. Plutselig kommer det så masse skitten røyk ut bak at jeg skjønner at den ikke er helt frisk. Jeg løper bort for det lukter så fælt. Motoren brummer og hoster lenge. Så blir lyden som den bruker å være.

- Hurra! Storebrum er frisk igjen, roper jeg.

Og pappa svarer:
- Ja. Helt frisk, vennen min! Storebrum hadde mistet all strømmen sin forstår du. Det var derfor den var så syk at ikke noe virket.

Nå klatrer vi opp i den kjempestore bilen til Bildoktoren. Der får jeg sitte mellom pappa og bildoktoren.

- Nå skal vi skrive litt, sier Bildoktoren og blunker til meg. Han tar frem en tykk blokk med masse skitne flekker på. Bildoktoren skriver lenge i blokka. Han har så masse olje og gris på hendene sine at det blir enda flere skitne flekker på arket han skriver på.

- Rart at pappa ikke sier at han må vaske hendene sine først, tenker jeg: Når jeg er så grisete på hendene mine må jeg alltid vaske meg først. Særlig hvis jeg skal spise.

Etterpå skriver pappa navnet sitt på det skitne papiret. Bildoktoren river av et ark og gir det til pappa. Så gir Bildoktoren meg pennen med navnet sitt på:

- Den kan du ha som et minne, smiler han.

Jeg sier ”tusentakk” og blir veldig glad for pennen selv om den har oljeflekker. For pennen skal jeg vise til de andre barna i barnehagen. Da blir de helt sikre på at alt det jeg forteller om Bildoktoren er helt sant, tenker jeg.

Endelig kjører vi. I dag er jeg sistemann som kommer til barnehagen, men det gjør ikke noe for Storebrum er blitt helt frisk igjen og kan hente meg hjem. I kosekroken på barnehagen forteller jeg de andre barna om Bildoktoren og Storebrum. Så viser jeg fram pennen fra Bildoktoren med litt oljegris på seg. Da forstår barna at alt jeg fortelter er helt sant.

Lillebrum flytter

I dag er jeg trist fordi mammas bil Lillebrum skal flytte. Jeg er glad i den.

Pappa kjøpte den for 17 år siden i Oslo. Det er lenge siden.

Lillebrum er så gammel og rusten at vi må selge den nå, sier pappa.

- Hvorfor kan du ikke reparere Lillebrum, spør jeg.

- Pappa kan ikke reparere. Verkstedmannen sier det koster veldig mange penger å reparere den og han er ikke sikker på om han får bort all rusten, svarer pappa.

- Stakkars Lillebrum.

- Vi får trøste oss med at mannen som skal kjøpe Lillebrum kan reparere bilen selv. Den får det bedre hos den nye eieren, forstår du.

Nå venter jeg på mannen som skal hente Lillebrum og synes synd på Lillebrum som skal flytte fra oss. Den ser så trist ut der den står med piggdekkene i bagasjerommet.

Storebrum ser også trist ut synes jeg. De to bilene er gode venner. Derfor er Storebrum også trist. De står der og sier adjø til hverandre nå, det kan jeg se. Jeg synes de henger litt ekstra med eksosrørene sine begge to.

Plutselig kommer en bil kjørende inn porten.

- Der kommer mannen som skal kjøpe Lillebrum, roper pappa.

Mannen hilser på pappa. Ei dame kommer også ut av bilen. Hun åpner bakdøra og ut kommer ei jente som er like gammel som jeg.

- Hun heter Lise, sier mammaen til meg.

- Er det du som skal kjøpe Lillebrum spør jeg Lise.

- Heter den Lillebrum, spør Lise.

- Hvor bor du, spør jeg.

- I Tvedestrand, svarer Lise.

- Det er langt borte. Da får jeg ikke se Lillebrum igjen. Jeg er så glad i han. Derfor er jeg trist nå.

- Vi skal reparere Lillebrum. Du kan komme på besøk å se selv, sier Lise.

- Kan jeg? Da er jeg ikke så trist lengre, sier jeg.

Lises pappa betaler fire store tusenlapper og skriver navnet sitt på noen ark.

Så klapper han Lillebrum på panseret og sier:

- Kom Lise! Vi må hjem igjen med den nye bilen vår.

Det er litt rart å høre Lises pappa kalle Lillebrum for sin bil.

Men Lillebrum er trist. Den har ikke lyst til å flytte fra oss for den vil ikke starte.

Pappa forteller hvordan Lillebrum virker. Da starter den og Lise får barnestolen inn i den. Hun krabber inn i baksetet og pappaen hennes fester bilbeltene.

- Vi skal være snille med Lillebrum! roper Lise ut av vinduet og vinker til meg.

Så kjører Lillebrum ut porten vår for siste gang.

Pappa vinker også adjø til Lillebrum og jeg ser en liten tåre i øyekroken hans.

- Kos at Lillebrum skal til ei jente som er like gammel som du, sier pappa.

Jeg smiler til pappa og sier:

- Jeg er ikke trist lengre for Lillebrum blir reparert og jeg får besøke den i Tvedestrand.

Storebrum henter Trille.

Verdens fineste pus, synes Koffer, men vil storebrødrene også ha katt? Foto: Christoffer Jore Christensen

Vi er på langtur i Storebrum nå. Mamma kjører og hele familien er med. Vi har gledet oss lenge til denne turen. Storebrum kjører litt fortere enn vanlig. Kanskje fordi også Storebrum er ekstra spent i dag.

Vi skal få et kjæledyr. Det har mamma og pappa bestemt. Sammen skal vi nå finne ut hvilket kjæledyr vi skal velge. Storebror Hallvard har lyst på en kanin. Den aller største broren min som heter Jens ønsker seg en hund.

Jeg ønsker meg en katt.

Nå er vi på vei til gården der det bor en kattunge. Kattungen er blitt så stor at den kan reise fra kattemammaen sin nå. Derfor er det et nytt og fint bur i setet ved siden av meg. Jeg ønsker at alle skal like kattungen. For hvis alle liker den så får vi den med oss hjem i dag, sier Pappa.

Vi kjører i to timer. Endelig er vi framme på gården. Ei dame med masse hvite krøller på hodet kommer ut i døra og ønsker oss velkommen. Jeg er så spent og ser etter kattungen rundt om i stua på gården: Titter under sofaen, men den er ikke der heller.

Plutselig rører det på seg under et teppe i sofaen. Der stikker først en liten snute ut, så to små øyne og vips der er hele kattungen. Det må være den fineste kattungen i hele verden synes jeg. Den er en ekte skogkatt med lang pels og en stor fin bustehale som står rett til værs.

Så deilig det er å stryke den myke pelsen.

Plutselig slikker kattungen meg på hånden. Det kiler så jeg må le.

- Nå vil du vel ikke ha kanin mer, sier jeg til Hallvard.

- Klart jeg heller vil ha den fine pusen der, sier Hallvard og Jens i kor.

Ja, alle vil ha den med hjem. Hurra! Jeg er så glad.

Kattungen leker med et nøste og triller rundt på gulvet foran oss.

- Skal vi kalle den Trille, roper jeg.

Det navnet synes alle passer fint på kattungen.

Så kommer det som er trist: Trille skal si adjø til mammaen sin. Hun forstår at hun skal reise når hun ser det fine buret vi har med oss. Først går hun bort til mammaen sin for å si adjø på kattespråket. Så drikker hun lenge av puppen til mammaen sin. Trille forstår sikkert at det må hun gjøre før den lange reisen hjem til oss.

Etterpå går hun inn i buret helt av seg selv.

Jeg synes litt synd på Trille for nå får hun aldri mer se mammaen sin igjen, og det er jo trist for en liten katt.

Trille sitter og ligger fint og rolig i buret ved siden av meg hele den lange kjøreturen hjem til oss. Hjemme åpner vi buret og Trille løper bort til matskåla og vannet som står klar til henne. Etterpå går hun til kattedoen som er en stor plastkasse med sand i. Så går Trille rundt i huset for å se seg om. Hun snuser på nesten alt hun ser.

Den første natten kommer Trille snikende opp i senga mi. Jeg stryker pelsen og klør henne bak øret og hvisker:

- Mamma sier at du ikke får sove i sengen. I natt skal du få lov, men ingen må få vite det.

Foto Gunnar Christensen