Fra Albertville, Tamié nærmeste småby, fører en bratt stigning opp til klosteret. Broder Claude, en smilende hjertelig munk, sørger for at gjestene blir fordelt på de mange gjesterommene på Tamié. Med sin imøtekommende gjestfrihet og åpne vesen bidrar han sterkt til å øke trivselen for gjester og brødre. Nå ved julehøytiden har mange gjester søkt klosterets fredelige, kontemplative idyll. Klosterets gjesterom har fullt belegg.

Rekreasjon
Mange nordmenn forestiller seg munker som alvorlige, andektige menn i upraktiske klær - bak lukkede dører, fjernt fra vår hverdag opptatt med bøker og bønn. Denne oppfatningen må revideres etter hvert som en blir mer kjent og fortrolig med klosterlivets mange sysler og funksjoner. Munkenes smittende gode humør og behagelige vesen gjør et besøk i Tamié til et hyggelig minne.

Det daglige liv i dette klosteret er preget av nøysomt og flittig arbeid innen mange praktiske og teologiske felter. Især høytidene er en travel tid med fullt belegg på gjesterommene. Fra omliggende byer og tettsteder kommer mennesker av begge kjønn på besøk for å oppleve stillheten og freden i klosteret. En fin rekreasjon fra byenes mas og strev, mener de. I Frankrike er slike klosterbesøk alminnelige. Katolikkene er tilsynelatende mer knyttet til kirken sin i ett og alt enn oss statskirkelige nordmenn.

Fred i sinnet
Munkenes gjestfrihet er upåklagelig. Katolikk eller protestant. Det spiller ingen rolle. Velkomsten er like hjertelig og gjestfriheten like stor.

Maten serveres hovedsakelig fra eget bruk. De store runde brødene bakes i klos-terkjelleren. Likeså blir den milde matvinen til her, og ikke å forglemme Tamié-osten. 300 tonn slik ost produseres årlig, og eksporteres til andre steder i Frankrike. Grønnsaker og melk fra jordbrukssysler på stedet, og alt annet en gjest kan ønske seg til magens behag og nødvendighet serveres tre ganger daglig ved langbordene i spisesalen. Bordene er dekorert med "ville" vekster fra omliggende heier og bratte jorder. Maten fortæres mens et stereoanlegg underholder gjestene med behagelig dempet musikk, oftest klassisk eller kirkemusikk.

Gjestene har oftest flere motiver for klosterbesøket enn rekreasjon og magens ve og vel. Stillheten i den avstressende klosteratmosfæren gir fred i sinnet og mulighet for religiøs fordypning. Lang erfaring med kristen meditasjon og bønn er munkenes form for ekspertise. Dette gir gjestene trygghet. Den som vil ta opp personlige eller religiøse spørsmål og problemer møter alltid åpenhet og forståelse på Tamié.

Spesiell akustikk
Den enkle steinbygde klosterkirken i Tamié er midtpunktet syv ganger daglig. Munkene står opp klokken tre om morgenen og en halv time senere synger og ber de i kirken. I løpet av dagen følger flere gudstjenester frem til like før munkene går til sengs klokken 20. Gjestene behøver ikke følge denne dagsrytmen, men det er av og til fristende å gjøre det fordi gudstjenestene deres er vakre. Orgel, harpe, mannskor og de spesielle akustiske forholdene i kirken, gjør at korsangen deres i skjønnhet overgår alt jeg tidligere har opplevd i noen kirke.

Bønn og meditasjon er viktige deler av munkenes liv. De mener troen kan utvides og styrkes på denne måten. For dem er meditasjon en religiøs handling. Nettopp derfor var det overraskende å se hvor positivt de var innstilt overfor å benytte seg av Østens åndelige metoder. I Tamié kunne munkene lære Yogaøvelser til bruk i sitt religiøse liv. Flere av de yngre munkene praktiserte yoga daglig.

Oppriktig søken
At munkene til daglig er opptatt av åndelig fordypning kan kanskje virke unyttig og ubegripelig på en utenforstående. Tanken på å oppgi alle personlige eiendeler til fordel for et religiøst fellesskap, kan virke både fremmed og fjern, særlig når fellesskapet er livsvarig. Munkenes tro virker dypere enn dogmetenkningen i enkelte kristne miljøer hjemme og ute. Et kontemplativt liv er viet en oppriktig søken etter sannheten - etter å fullbyrde det kall de har fått. Munkene jeg møtte var forståelsesfulle og tolerante. Dette innbød til spøkefull, såvel som dypere samtaler, og et ønske om å lære deres veier bedre å kjenne.

Tamiés fredfulle skjønnhet står som en kjempekontrast til de gigantiske, støyende by- og fabrikksentra turen gikk gjennom på vei til Alpene fra Norge. De tyske storbyene med støy og frustrasjon samt autobahner med en uendelighet av biler, fikk meg til å oppleve Tamié som en vakker oase av kjærlighet og menneskelighet.

Intervju: Broder Paul: En overskridelse

- Hvorfor jeg gikk i kloster?

Broder Paul retter ryggen:
- Fordi Gud er den sterkeste. Hans kall er vanskelig å motstå. Et dypt ønske om noe absolutt har trukket meg til klosteret. En absolutt het som hver dag konkretiseres gjennom bønn, bibellesning og avkall på spesifikke menneskelige verdier. Eller rettere sagt en overskridelse.

Jeg gikk i kloster fordi Jesus lever. Fordi han elsker oss med en kjærlighet som er sterkere enn de mest lidenskapelige menneskelige kjærlighetsformer. Jeg leser ofte apostelen Paulus: "Hvis Kristus ikke var oppstanden, så var vår tro forgjeves". Jesus er mer verd enn noen annen gave livet kan gi. De som elsker han vet det.

Det er ni år siden broder Paul gikk i kloster og ble munk i trapistenes vakre kloster: Tamié i de franske Alpene, ikke langt fra Mont Blanc. 30 år gammel studerer han nå musikk i Roma. Tidligere studerte han matematikk.

Lykkelig fattigdom
Broder Paul er fra Sveits og behersker tysk og fransk. Han liker ikke å snakke om seg selv eller bli fotografert. Det daglige livet i klosteret snakker han gjerne om:

- Jeg mener vi lever meget konkret etter evangeliets enkle ånd. Et familieliv. Vårt liv helt ut felles, er til stor hjelp i denne lykkelige fattigdommen. En fattigdom som til visse tider er tung å bære. Bønn, arbeid og lesning er viktig for å få likevekt i det daglige livet i klosteret. Der er en sammenheng mellom disse tre verdier: Å kutte ut en av dem, vil være brudd på likevekten.

- Hvordan opplever du Gud i dagliglivet som munk?

- Jeg erfarer en kjærlig Gud. En Gud som elsker oss. Akkurat som en mann elsker en kvinne, et barn sin mor. Denne kjærligheten er ubegrenset. Dette erfarer jeg hele dagen til tross for min alltid tilstedeværende svakhet og synd. En Gud som elsker slik, er en trofast Gud. Jeg er bare i begynnelsen av å oppdage denne umåtelige kjærligheten. Når jeg erfarer denne kjærligheten, dreier det seg slett ikke om en fattig følelsesmessig kompensasjon. Gud er noe annet. Han er i oss ved Jesus. Han er nær oss liksom et hjul er nær veien. Dette er en erfaring som forandrer hele vårt liv. Jesus elsker oss slik at vi ikke kan glemme våre nedgravde og manifesterte rikdommer.

Ikke lediggang
- Opplever du kampen mot det onde like sterkt innenfor klosteret?

- Mer her enn i "verden". Jeg opplever her en lov som alltid har vært gyldig i det åndelige liv: Jo mer mennesket sentrerer seg i det vesentlige, desto mer innbitt og bitter blir kampen. "Verden" tilbyr stadig fluktmuligheter. Både forover og bakover. Der kan jeg lett ta feil. La meg føre av en enkel løsning på problemene. I klosteret er vi alene, - med oss selv - og Gud. Liksom Jacobs kamp ved Yabboks vadested. Eller natten da Jesus var i Getsemane. Gud griper oss i kragen og kaster oss inn i kampen mot det onde. For å rense oss og for å la oss vokse i hans kjærlighet. Å neida. Klosteret er ikke et sted der en har lediggang med Gud. Det er et sted hvor man streber mot Faderen. Det er i ordets egentlige betydning en dødskamp som leder til Faderen sammen med Jesus. For alle arter den kampen seg forskjellig. Likevel er den alltid til stede i et menneskes liv. Fordi det onde er et verk av verden. Derfor er det onde en vesentlig, underordnet faktor.

- Hvem ber du for?

- Vår bønn har ingen grenser. Den er universell. Bare onde krefter i oss setter grenser. Egoismen kan være sterkere enn bønnen. Mitt hellige sølibat hjelper meg å utfolde bønnen i en kosmisk dimensjon. I lovprisningsbønner for Guds undere i dagens verden. Forbønn for alle mennesker som lider og har det vondt på livets vei. Jeg lever i forbønn. Bare Kirstus har klart å realisere fullt ut denne forbønnen til Gud ved sin død. Dette må også vi strebe mot. Hvis ikke blir bønnen noe utenfor oss selv.

Enhet
- Hvilken fremtid har kristendommen i den vestlige verden?

- Det går ikke på samme måte med kristendommen som med et forretningsforetagende eller en teknisk industri. Vi har et trosansvar å bringe. Dette ansvaret er ikke å leve utenfor. Vi må personlig gi Guds fremtid en tro. Dette er troens paradoks. Troen forlanger alltid et personlig svar. Kirkens fremtid er i oss. Vi må ikke lete etter den utenfor oss i statistikker eller i religionsstudier. Der er en usedvanlig fornyelse i de forskjellige kirkesamfunn. Jeg har derfor stor tro på "Guds regjering" i fremtiden. Dessuten. Enhet mellom de forskjellige kristne samfunn: Altfor lenge har det i kirkesamfunnene vært uenighet og brudd. Verden venter at kristne skal ha enhet og fred. Skal vi klare dette for vår verden, eller skal disse ordene fortsatt være foreldede klisjeer? Jeg mener: Enheten er kirkens sak riktig nok. Men, kirken er ikke et aksjeselskap. I den utstrekning vi kan skape enhet i oss selv og rundt oss, er vi selv tegn på verdenssamfunnet.

Det franske klosteret Tamié:
http://www.abbaye-tamie.com