Telefonen ringer:
- God dag. Mitt navn er Oddvar Andreassen - med to esser. Jeg sitter her med avisen. Var det du som ønsket å kjøpe ei slepejolle?
- Det stemmer. Hva har du?
- Jeg er faktisk ikke sikker, men jeg tror den heter Turi eller noe slikt. Den er åtte fot. Ypperlig slepejolle. Meget grei for barna. Har du barn?
- Ja.
- Jeg husker da jeg kjøpte den. Det må vel være tre år siden. Da var barnebarna med.....
Andreassen skildrer episoden og gaten der han kjøpte båten.
- Jolla er altså tre år. Kan det være en Terhi?
- Ja! Det var det. Naturligvis var det det. Jeg husker det nå. Den er hvit og har noen striper langs siden. Det er gult og oransje og....
- Har du årer og åregafler til jolla?
- Det tror jeg da. Hvis de ikke er kommet bort. Barnebarna og svigersønnen har romstert så fælt i sjøboden. Her er så rotete at jeg har problemer med å finne tingene. Jeg liker å ha orden i sakene....
- Hva skal du ha for jolla?
- Jeg hadde tenkt meg femten hundre kroner. Det skulle den være verd. Det er førti prosent av det jeg ga for den hos ..... hva var det nå det firmaet het ...
Ved parkeringsplassen venter en eldre herre i gråbrun regndress. Hunden svinser gjennomvåt omkring. Han vinker med en slukket sigarettsneip i hånden. Jeg ruller ned vinduet:
- Oddvar Andreassen?
- Nå behøver du ikke kjøre lenger. Her er jeg.
Vi går til huset. Han forteller om naboene. De som bor der hele året og om sommeren. Om ombyggingen av huset. Om slektningene som bor i nærheten og hvilke yrker de har.
- Jolla?
- Ja! Naturligvis. Jolla. Jeg hadde nesten glemt. Den er nede ved brygga.
Vi går til brygga. Andreassen åpner døren til sjøboden:
- Jeg har ikke fått ryddet. Det samler seg så mye rot her. Jeg har fått problemer med magen. Derfor har jeg ikke ryddet. Det ligger å ulmer. Da trenger jeg .... Hva var det tablettene heter? ..... Jeg kommer ikke på det.
- Jolla?
- Ja. Jo. Jolla sto her i vinter. Akkurat her. Det var enda til svigersønnen og sønnen min som bar den inn den høsten. Det må være to år siden nå. De kjørte den hit med den lille tohesteren du ser der i kroken. Barnebarna er blitt så store nå. De vil ha større båter. Som går fortere. Ingen bryr seg om denne jolla. De vokser til. Den yngste er alt tretten år....
- Hvor er jolla nå?
- Å ja. naturligvis. Den står borte ved naboens båthus. På grensen til min eiendom. Jeg fikk hjelp til å bære den ut.....
- Den ser grei ut. Har du årene?
- Nei! Jeg har glemt å lete. Vi må tilbake i sjøboden....
- Her er så rotete. Jeg finner ikke noe. Uff, denne svigersønnen....
- Disse årene oppunder taket. Er det dem?
- Nei. De er nye. De hører til seiljolla. Den kjøpte jeg usett. Det var min kone som fikk meg til å kjøpe seiljolla. "Den er fin for barnebarna" sa hun. Både fokk og storseil. Så får de trent seg på å seile med mer enn storseil......
Et annet årepar ligger lett synlig ved siden av:
- Er det disse?
- Ja! Naturligvis. Der er de. Og jeg som har lett og lett. Jeg liker å ha orden. Da finner jeg frem. Nå er det så rotet her at....
- Åregaflene. Var de plast eller lettmetall?
- Plast. Det mener jeg å huske. Hvit plast. Eller var det... Nei. Det var hvit plast.
- Der henger en.
- Nei. Den er det ikke. Den tilhører seiljolla eller noe annet. Jeg husker enda til da jeg kjøpte seiljolla. Jeg kjøpte den usett. Da sa kona at...
- Slike rogafler koster ikke all verden. Vi behøver ikke bruke tid på....
- Jeg skal nok finne dem. Bare vent litt.
Andreassen tenner en ny sigarett med ustø hånd:
- Du haster vel ikke slik. I dette griseværet må vi kunne ta det litt med ro. Jeg husker sist det blåste opp her på Borøy. Høststormene tar godt, selv om huset ligger i le...
- Jeg tar jolla. Rogaflene trenger vi ikke bruke tid på. Jeg kjøper nye.
- Da går jeg å setter over kaffen. Vi må ha en kjøpskål før du drar. Det er god gammel skikk. Det haster da vel ikke slik. Bli med inn....
- Et vakkert hus med lange familietradisjoner?
- Ja. Dette har gått i arv i flere slektledd. Huset må være fra sekstenhundretallet.....
- Jeg er redd jeg må gå nå. Tiden flyr. Er det OK at jeg skriver ut en sjekk?
- Naturligvis. Min sønn sa til meg: "Du er dum. Jolla er verd minst to og et halvt tusen. Overlat slikt til meg." Men. Jeg selger den likevel til deg. Apropos tiden flyr. Jeg husker...
- Kan du gi meg en kvittering i fall jeg skal registrere båten med motor?
- Naturligvis. Men har jeg papir her tro?
Andreassen leter rundt på skrivebordet:
- Her er forresten huset mitt i Oslo. Det jeg solgte da jeg ble pensjonist og ville tilbake hit. Jeg fortalte deg om det i sted. Jeg bygde det om til Sørlandshus. Her utvidet jeg i den retning....
- Jolla.....
- Å ja. Det var sant. Jolla.
Andreassen skriver:
- Hva var det nå du het igjen?
- Jeg glemmer så lett....
- Hvilken dato er det i dag?
- Alt 31 mars! Akk ja. Min datter har jo fødselsdag i dag. Hun bor i England. Jeg har også en venn som bor der. Han er skipsmegler. Når han er på besøk...
- Jolla?
- Ja! Naturligvis jeg prater meg vekk. Det var denne kvitteringen...
- Det er kanskje litt vemodig å skille seg med jolla?
- Ja. Alle ting har minner, minner....