Gjøkuret fra “Schwartzwald” i Syd Tyskland.

Inne i butikken står et eldre ektepar parat til å selge:
- Mein Herr! Wollen Sie ein Kukukksuhr? Ønsker herren et gjøkur?
En lubben hånd gestikulerer i retning radene av gjøkur langs veggene.

- Kommer disse gjøkurene fra Schwartzwald?
- Schwartswald?
Ekspeditøren klør seg i barten:
- Hvor er det?
- Jeg har hørt at de beste gjøkurene i Tyskland er produsert i Schwartswald.
- Ach so! Aber leider nicht. Disse gjøkurene er dessverre ikke derfra.

Dagen etter kommer jeg på ny i land i Lindau havn. I dag har det kommet opp store skilt på utstillingsvinduene sammen med gjøkurene:
?Gjøkur fra Swartzwald?.

I butikken smiler ekspeditøren bredt i barten.
- Hvilke gjøkur er fra Swartzwald?
- Alle!
- Alle?
- Ja! Alle.
- I dag er altså plutselig alle urene dine produsert i Schwartz?
- Ja! Genau, mein Herr!

Etter en liten latterpause ber jeg om å få se på en av dem. Den lubne mannen strever seg opp i en liten gardintrapp mens kona vokter opptrinnet fra siden. Som om hun er redd han vil falle ned. Det knaker i trinnene, men gjøkuret havner omsider trygt på disken.

Jeg tenkte på gjøkuret min onkel hadde på veggen. Uret fenget min interesse som barn: Den lille tassen som kommer ut hver halvtime:
- ?Kookoo?.

Sveits eneste bidrag til verdenskulturen?, ble det spøkt.

Måtte jo være litt gøy å ha en slik som minne fra Tyskland, tenkte jeg. Dette gjøkuret har jo både gjøk og spillemann. Hele tre lodd og en vakker kasse.

Da uret skal pakkes inn i kassen må det demonteres for å tåle transport. Da ser jeg bruddskader…
- Ein moment, Bitte! Se her er det skader, jeg må ha et annet gjøkur som er helt.

Det er da kona kommer settende ut av kroken. Hun stiller sin runde korpus i bestemt positur og lirer sint av seg en voldsom ordflom i sinte ordlag.
Jeg blir stum av sjokk og overraskelse.
Det var da jeg burde snudd på helene og gått ut.

I ettertid har jeg tenkt: Gjøkuret skulle vært et hyggelig minne… Der det hang på stueveggen min irriterte det meg i stedet. Irriterte fordi det ikke ble et hyggelig minne fra besøket i Lindau. I stedet minnet det meg om en utrivelig episode i en butikk…

Og urverket er ikke så bra som den vakre kassa skulle tilsi, sa urmakeren i Arendal.