Hvis vi sier at det er fire faser i et samliv. Forelskelse. Dialog. Vennskap og så kjærlighet. Disse fasene trenger ikke å komme etter hverandre eller ha en bestemt styrke. Alle fasene er viktige, men kjærlighet betinger at vi har manuvrert oss gjennom de første tre fasene. Og at vi har en trygghet for at vi kommer gjennom de tre fasene igjen og igjen. Fasene er bare ment som en modell å tenke etter.

Mange velfungerende ekteskap gjerne med barn, går i stykker pga for mye vennskap. Eller mer bestemt man blir i vennskapsfasen og fester sammen med venner fredag etter fredag. En solid fest etter en kraftig og stresset arbeidsuke koster mye av helgen. Altså blir det for lite tid til den gode samtalen og forelskede følelser får ikke tid til å få tak i kroppene våre.

Noen par blir i dialogfasen og utvikler den til en kampfase eller konkurranse. Jeg tror det kommer av at vi egentlig skulle vokst opp i store søskenflokker og har lite trening i det tette livet et samliv er. Noe av problemet er og at vi kan være forskjellige. Under forelskelsen så er forskjeller i væremåte søte, men etter at hverdagen tærer på forelskelseståka så oppdager vi at det er store forskjeller i måte og mål. Blir man stående fast her så gå inn i en nøytral tredjeperson og se det litt fra siden og gjerne oven. Og le. Le fordi inni er vi like. Bare det at gener og miljø har formet oss forskjellig. Og det er jo det som er spennende.

Noen par blir også for isolerte. Gjerne par hvor den ene var mer erfaren eller bestemt enn den andre. En tyveåring som flytter sammen med en tredveåring og så flytter paret til en fremmed plass kan være et eksempel på par som kan bli for isolerte. Her må man kanskje ha hjelp til å løse opp litt på strukturene i hjemmet. Syke barn er også en belastning som jeg vil komme tilbake til.