Fra den maktige Gambiafloden går jungelsafariene fra Tendaba Camp innover de eksotiske sideelvene til det mystiske landskapet i det indre av Gambia.

Villy tilbyr spennende safari på Gambiaflodens frodige sideelver med lange, flat-bunnede båter drevet av påhengsmotor og lokalkjente innfødte ombord. I tillegg støver Villys jeep-safari seg gjennom buskaset for dem som har god rygg og orker klore seg fast bak på jeepen. Enkle overnattingsmuligheter tilbys turistene. Leiren har ingen air-codition i hyttene. Her er varmt og stillestående luft. Turister som ikke tåler høye innlands-temperaturer frarådes å ta denne turen.

Krokodiller
Villy sørger selv for det meste av underholdningen. Han krabber selv opp i bin-gen til krokodillene når foring skjer. Iført blå hatt, bar overkropp og skirts som alltid ellers. Turistene flokker seg med kameraer når Villy brøler:

- Våkn upp mina goda venner! Dagens meny er villsvinbiff.

Han slenger ut rå biffstykker til de soldovne, overforede dyrene som knapt gidder bevege seg i retning biffen. Han åpner en doven krokodillekjeft og dytter inn kjøttstykket til grøssende bifall. Raskt trekker han unna hånden når den veldige kjeften glefser til.

- Fornuftig å sprengfore dem, det blir dyrt for Villy om krokodillene forsyner seg av turistene, ytrer en overvektig tysker tørt bak sitt videokamera.

Etter måltidet gjøres langbåtene klare. Innfødte ansatt hos Villy fordeler seg om-bord. To i hver båt. Passasjerene hjelpes ombord. Båtene krysser Gambiafloden. Elvebredden på den andre siden skimtes knapt i morgendisen. Vannet flyter stille forbi Tendaba Camp.

Lange røtter
Sideelvene slanger seg innover tett jungel fra Gambiafloden. Langbåtene styres inn en smal vannføring. Trær og vekster strekker sine lange røtter ut i vannet. Jungelens lyder overdøves av påhengsmotorens monotone dur.

Plutselig stanser motoren. Rormannen peker:

- Look. Monkeys! Apekatter!

Kameraene klikker. Båten ligger stille. Safarituristene strekker hals mot dyrene som svinger seg i trærne. En sikter inn kikkerten.

- Very Nice!

Dypere inn sideelven åpner landskapet seg. Dyrket jord og landsbybosetning kommer til syne. Vi gjør strandhugg. Trør forsiktig med stedets krypdyr i tan-kene. Går stien langs jordene til en landsby uten bilvei. Landsbyen virker nær-mest folketom. En og annen sjel dukker opp og trekker seg sky tilbake. De fleste folkene arbeider på jordene. Hyttene er bygget av det materiale naturen omkring gir. Hjelpemidlene er enkle. Villy hjelper landsbyen med vannforsyningen. Flere landsbyer i nærheten har fått nye brønner med Villys hjelp.

Safarijeepene humper inn gårdsplassen på Tendaba. Et komisk syn. De velkledde turistene har fått sin kvote. Fulle av stedets rødbrune støv og skitt kreker de seg støle ned fra jeepens åpne ståplass tydelig lettet over å være tilbake. Kameraene har knapt vært i bruk. De hadde nok med å klore seg fast. De innfødte sjåførene smiler fornøyd. Jeg hører ikke et eneste “Very nice”.

Fjernt og mystisk
Natten senker seg over Tendaba Camp. Jungelens lyder bærer gjennom natten og stilner gradvis. Underlig å ligge i en av Villys små hytter og lytte til jungelens lyder beskyttet under moskitonettet. Tankene går til Standley og Livingstone, jungelboka og tilsvarende bøker fra guttedagene da Afrika var noe fjernt og mystisk. Heten dirrer inni den lille gjestehytta. Moskitoene surrer hissig og blodtørstig rundt i rommet. Svetten renner. Heten føles som kveletak. Jeg tar likevel sjansen på å legge meg i ei av Villys hengekøyer i palmehagen resten av nat-ten. Luften står stille. Natten er klam. Fremmede lukter. Fremmede lyder…..

- Livingstone, I presume, smiler guiden neste morgen. Hun peker meg fra hengekøya til frokostbordet. Der romsterer Villy rundt minst like ubarbert og halvfull som kvelden før.

- Skal det være en drink?

- Juice, takk så tidlig på morgenen!

- Nordmenn! Det er enten eller med dere? Skål och vælkomna til bords mina damar och herrar…

Villy har sansen for bergersvingerne i selskapet og skåler uhemmet. Stemningen er høy. Bordet bogner av Gambias eksotiske frukter og juicer samt Villys jaktbytter. Dette blandet med mat tilpasset turistenes matvaner. Villy forteller de mest ut-rolige jakthistorier. Etterpå blunker han skøyeraktig til meg:
- Dom vil høra det her forbannede vrøvlet. Det er en del av underholdningen min. Det hjelper dem til at beholde myten om junglene og det mystiske, eksotiske Afrika.

Taxiturist i Gambia

- No, Sir. Den døra kan ikke åpnes. Jeg har surret den med ståltråd. Vær vennlig å stig inn på den andre siden.

Sjåførens ansikt løser seg opp i et unnskyldende smil: De brede leppene åpner seg og avslører en manglende fortann. Den kullsorte huden glinser svett i solsteiken under sixpenc´en. Med raske bevegelser hjelper den magre, lille mannen meg vennlig rundt bilen på slitne sandaler.

Vel plassert i den nedslitte Peugeot 504:
- Hvor er sikkerhetsselene?
- Hva var det du kalte det, Sir?
Jeg angret drosjebestillingen anbefalt meg. Bilen ville gitt en kontrollør hos det norske Biltilsynet mareritt. Det meste av bilparken her er slik. Kjørestilen er vill og tilfeldig på “feil side av veien” arvet fra engelsk kolonitid. Jeg vil ikke risikere livet for å komme til hovedstaden Banjul. Men, da denne sjåføren begynte å kjøre forsto jeg hvorfor han er å foretrekke: Han kjører varsomt og forsiktig mot Albert Marked i hovedstaden Banjul - en by på drøye 40.000 innbyggere i Afrikas minste stat, Gambia.

Marked
Albert Marked stinker. Her er intet tilpasset turistenes handleturer og sanitære krav. Dette er gambianernes marked. Krydder, kjøkkengeråd, matvarer i alle varianter, klær og sko står stablet til trengsel i de skitne, åpne bodene langs trange overfylte gangveier i knapp bilbredde. Et yrende folkeliv. Et interessant og ekte innblikk i befolkningens dagligliv. Selgerne skriker sine priser i dalsie - stedets valuta. Sjåføren loser meg gjennom mengden, hjelper meg å bære innkjøp og fotoutstyr samt roer ned de mest pågående selgerne.

Den gamle drosjen føles som luksus etter denne markedsturen.

- Her er moskéen du ville se!

Sjåføren kjører inn i siden og parkerer:

- Sorry Sir! Du får ikke komme inn. Moskéen er stengt for ikke-troende!

Sjåføren er muslim som gambianere flest. I sitt spartanske hjem brødfør han to koner og 12 barn. Kone nummer to fikk han da broren døde: Etter islamsk skikk overtok han brorens kone og barn i sitt magre kosthold.

Hyl og skrik ljomer i gaten. Jeg snur meg tidsnok til å se en bil i stor fart meie ned ei geit i gata. Bilen stopper ikke, men kjører videre som om bildrap er i skjøneste orden. Sjåføren rister melankolsk på hodet:
- No good driver!

Barnebyen
SOS-barnebyen er uvanlig velstelt og trivelig. Liksom en liten velorganisert oase i landskapet med hvite murhus. Denne internasjonale organisasjonen med sveitsisk opprinnelse er vel etablert i Gambia. Hvert lite hus har to leiligheter med ren vannforsyning og enkle kokemuligheter. Fra hver leilighet smiler en matmor med livlige ungeflokker omkring seg. Små gyldenbrune føtter tripper nysgjerrig mot besøkende. Foreldreløse barn i alder fra babyer til tenåringer får her det best mulige utgangspunkt i lek og skole. Mange turister besøker barnebyen og fjerna-adopterer ett barn eller flere.

- En fin og direkte form for u-hjelp, bekrefter en fornøyd norsk adoptivfar og peker smilende ut “sitt” barn i flokken, før han forsvinner inn i ei drosje tilbake til hotellet.