Hvis man ser på universet som mekanisk, dødt og som hovedsakelig består av ikke-levende materie vil våre beslutninger bli basert deretter. Menneskehetens beslutninger har hovedsakelig blitt basert på nettopp disse tankene de siste århundrene og resultatet er på mange måter skrekkelig. Ser man derimot på universet som levende tas det helt andre beslutninger.

Amerikaneren Duane Elgin kommer med følgende oppsiktsvekkende konklusjon: Den mest presserende utfordringen menneskeheten står overfor er ikke klimaendringer, artsutryddelse eller uholdbar befolkningsvekst; snarere er det hvordan vi forstår universet og vårt intime forhold innenfor det. Våre dypeste valg for fremtiden kommer fra denne grunnleggende forståelsen.

For noen år siden utkom han med boken Det levende universet på Flux forlag. Jeg siterer litt fra boken om disse to fundamentalt forskjellige måtene å se verden på:

*Universet som dødt system
*
Universet er et goldt og ugjestmildt sted som nesten utelukkende består av ikke-levende materie og tomt rom. Liv er ekstremt sjeldent. På jorden har materien på et eller annet vis organisert seg på en svært kompleks måte slik at levende enheter er oppstått. Men ser man universet under ett, er det menneskelige foretak et ubetydelig unntak. Vår eksistens som mennesker virker meningsløs og uten hensikt – en kosmisk tilfeldighet som vil bli glemt. Et dødt univers har ingen hukommelse og forteller ingen historier. Når legemet dør, slukkes lyset og vi forsvinner, uten spor eller levninger, det være seg fysiske eller ikke-fysiske. Det som da betyr noe, er materielle eiendeler, materiell makt, materiell nytelse og materiell prestisje.

*Universet som levende
*
Dette gir oss et univers fullt av usynlig energi og liv; innrettet på tålmodig fremvekst av en innholdsrik kosmisk hage. Innenfor et slikt paradigme blir vi mennesker, som bevisst livsform i helheten, svært verdifulle. Vi tjener en viktig hensikt for et univers som arbeider med å fremelske bevisste livsformer. Gjennom oss ser, vet, føler og lærer universet. Vi selv lærer å leve stadig mer bevisst. Det viktigste er ikke alltid materien, men det som ikke synes – det dypt levende i oss selv, i våre forbindelser og i verden rundt oss.

Denne siste måten å se universet på, som Duane Elgin viser til, gir et helt annet utgangspunkt for hvilken retning menneskeheten har muligheten til å ta i årene fremover. Å utnytte naturen og karre mest mulig til seg selv er en foreldet tankegang. Når vi ser hvilke negative konsekvenser en slik materialistisk tankegang har påført av smerte for mennesker og natur er valget enkelt.

Skal vi ha noe håp om å redde verden og oss selv er vi nødt for å endre retning. Og for å endre retning må vi endre vårt fundamentale livssyn. I sin bok viser han til sterke argumenter for at universet nettopp er levende og det gir en helt annen hensikt og mening med vår eksistens.

Det igjen gir utgangspunkt for avgjørelser som tar hensyn til vår vakre og dyrebare planet på en helt annen måte og ikke minst gir det oss mennesker en mulighet for å behandle oss selv og våre medskapninger på en langt mer kjærlig måte hvor vi står sammen og hjelper hverandre.


Hvis du vil lese mer om dette er boken min Gaia og Mennesket mot en lysere femtid nå tilgjengelig helt gratis online. På grunn av koronakrisen har jeg tatt den beslutningen.


Hvis du vil lese mer om Duane Elgin og hva han står for er følgende omfattende og relativt nye artikkel et godt utgangspunkt:

HUMANITY’S JOURNEY HOME:
We Are Bio-Cosmic Beings – Learning to Live in a Living Universe

HUMANITY’S MOST URGENT CHALLENGE
For at least 50,000 years, humanity has been on a journey of separation—pulling back from nature and becoming ever more differentiated, individuated, and empowered. In recent decades, we have become so dominant as a species that we are producing Earth-changing trends—global warming, species extinction, unsustainable population, massive famines, waves of migration, and more—that threaten humanity’s future. Now, with stunning abruptness, humanity is being challenged to turn from the familiar path of progressive separation to an unfamiliar path of global caring and cooperation. The transition from self-serving separation to world-serving cooperation confronts us with an evolutionary crisis: Who are we? What kind of Universe do we live in? Where are we going?

Because we are confronting the limits of the Earth’s ecosystem to carry the burden of humanity, we are also confronting our assumptions about the nature of the Universe and our evolutionary journey. Do we continue our rapid march into materialism, grounded in the assumption that we live in a Universe that is indifferent to humanity and comprised mostly of dead matter and empty space? Or do we open to a transforming insight from the combined wisdom of science and the world’s spiritual traditions: The Universe is not dead at its foundations but is profoundly alive and we humans are an integral part of that larger aliveness? In the words of Plato, “The Universe is a single living creature that contains all living creatures within it.” Life within life within life.

Our view of the Universe profoundly impacts how we live in the world. If we think we live in a Universe that is comprised of non-living particles without meaning and purpose, then it makes sense to exploit that which is dead on behalf of ourselves, the most visibly alive. Alternatively, if we have direct experiences of connecting with the aliveness in nature and the world around us, then it is natural to respect and care for the countless expressions of aliveness. These are two radically different ways of looking at the Universe and, in turn, produce dramatically different views of our identity and evolutionary journey. This leads to a startling conclusion: The most urgent challenge facing humanity is not climate change, or species extinction, or unsustainable population growth; rather, it is how we understand the Universe and our intimate relationship within it. Our deepest choices for the future emerge from this core understanding.

Les resten av artikkelen her (PDF).