Av Kari Rose Norheim

Døden er slik jeg har opplevd det ikke annet enn en kvalitativ stor forandring i form. Hvor vi gir slipp på den fysiske kroppen. Vi opplever slik jeg ser det mange mindre "døder" gjennom hele livet. Store og små forandringer, hvor vi i ettertid aldri vil bli helt det samme mennesket igjen. Perioder og hendelser som får oss til å gi slipp på tidligere overførte eller selvvalgte ideer om oss selv og verden på mange plan. Stort sett i sammenheng med at vi tilegner oss nye. Hvor vi da beveger oss videre som et annet menneske. Livet er forandring og døden er for de fleste den mest uoversiktlige forandringen vi kjenner. Livet i vårt vestlige samfunn kjennetegnes ved stor frihet og mange valgmuligheter. Vi har mye selvstendig kontroll og mange påvirkningsmuligheter. Døden innebærer den absolutte eksistensielle mangel på kontroll.

Jeg vil her presentere noen tanker om og rundt dette temaet død og liv. Mitt utgangspunkt for å skrive om dette er en nær-døden-opplevelse jeg hadde som helt ung. Etterpå har jeg studert nærmest talt alle retningene som finnes om livet og døden, religioner, menneskesyn, virkelighetsoppfatninger, personlighetspsykologi, transpersonlig psykologi og opplevelser, meditasjon, synskhet, healing og andre alternativmedisinske metoder, filosofiske systemer og sykepleie.

Døden som uønsket realitet
Mange mennesker er redd for døden. Det er forståelig fra det perspektivet de fleste av oss har fått overført fra tidligere generasjoner. Døden er også samfunnsmessig i stor grad blitt institusjonalisert. Med det mener jeg at syke og gamle er flyttet bort fra hjemmene til sykehus, sykehjem og gamlehjem, hvor fremmede "profesjonelle pleiere og personell" tar seg mest mulig av "den ubehagelige sannhet" som alvorlig sykdom og død innebærer i vårt siviliserte moderne samfunn. Døden er derfor ikke en naturlig del av vår hverdagslige virkelighet lenger.Teknologi og legevitenskap har flyttet grensene for når vi dør og hvilke sykdommer og handikapp vi kan leve videre med. Det som tidligere ble betegnet som naturlig død, bestemmes nå i større grad av at behandling og medisiner ikke lenger har noe og stille opp med. Tilslutt må alle erkjenne at døden er det unektelige resultat av et forløp. Eller utgangen på en mer akutt hendelse som en ulykke. Døden kan derfor oppfattes som et nederlag. Alvorlig sykdom og død er blitt ett ikke-tema helt til katastrofen inntreffer. Kollektiv fortrengning satt i system. Med dødsangsten og sykdomsangsten lurende i det ubevisste fordi få ønsker og åpent å forholde seg til det, før de må.

Døden vår eneste garanti
Jeg opplever dette som et paradoks fordi, på mange måter er døden det eneste vi kan regne med som sikkert. Det eneste usikre er når og hvordan vi dør. Og det mener jeg vi selv er medbestemmende på gjennom de valgene vi gjør, bevisst eller ubevisst.

Kanskje er det også slik at vi trenger døden som motsats eller bakteppe til livet, for at livet skal fremstå som meningsfullt og/eller en utfordring. Hvis det ikke var noen død - ville det ikke være noen barndom, voksen og alderdom - heller ikke noen syklus av å være eller ikke å være i en fysisk kropp. Menneskelivet uten forandringene som kjennetegner menneskelivet, ville være noe helt annet. Mange gleder ville kanskje ikke være gleder fordi vi ikke ville ha noen sorger eller utfordringer på de fysiske og eksistensielle plan vi er kjent med og forholder oss til. Det ville ikke være noen å savne, ingen ting å være redd for eller å miste, ingen grunn til å tenke på gode eller dårlige vaner. Det er også litt vanskelig å forestille seg sykdom som realitet uten en mulig drastisk konsekvens som død. Det eneste vi kanskje ville sitte igjen med var følelsesmessig smerte fordi vi såret hverandre. Uten et nervesystem og sanser som kan fange opp signaler er heller ikke det sikkert. Det ville ikke være noen risiko ved å være i live. Fri vilje og konsekvenser av å bruke den borte. Det jeg mener er at for at noe skal gå i stykker, som sykdom og død er, må det være noe som kan gå i stykker. I dette tilfelle kroppen. Og resultatet er det vi kaller død. Det er ingen ting som tyder på, uansett hvor man henvender seg, at den fysiske kroppen var ment å eksistere evig. Det finnes mange henvisninger til at noe eksisterer evig, men ikke den fysiske kroppen. Det kommer jeg tilbake til senere.

Sykdom som varsel og liten død
Et sted mellom frisk og død er det forskjellige tilstander som vi bruker fellesbegrepet sykdom om. Både alternativmedisinsk og skolemedisinsk er sykdom i utgangspunktet uønskede tilstander. Dette fordi sykdom er noe som skaper ubehag av forskjellig grad. Og ubehag av alle slag er vel nettopp hva vi individuelt og samfunnsmessig gjør nesten alt for å unngå. Noe som er naturlig og i utgangspunktet ikke nødvendigvis galt. Problemer blir det først når vi overkjører tidlige signaler og kamuflerer symptomer som prøver å fortelle oss noe med for eksempel medisiner. Det må tas med at noen eksistensielle utviklings modeller ser sykdom og kriser som muligheter for menneskelig vekst og utvikling. Det vil jeg påstå er praktisk fraværende i vårt offisielle helsevesen eller mer korrekt sykevesen. Alternativbevegelsen er mer opptatt av forebygging og helse, miljø og de store sammenhengene eller helheten vi som mennesker er en del av.

Sykdom som liten død kan mennesker som aldri har hatt noe verre enn forkjølelse oppleve. I den forstand at det kan være første gang man virkelig får kjenne på sin begrensning og maktesløshet. Selvidentiteten og selvbildet kan bli rystet ved f. eks. å bli avhengig av andre. Sykdom og død er to nivåer av å gi slipp. Disse tilstandene setter livet, holdninger og ens livsstil i perspektiv og man må kanskje gjøre store forandringer. Man dør gjennom sykdom fra forestillinger om seg selv, andre, vaner osv. Man blir tvunget til - eller velger forandring. Mange ting man har satt pris på, aktiviteter, mennesker og livsverdier man har hatt må byttes ut permanent eller for en periode. Noen må ta hele livet sitt opp til revurdering, ofte ufrivillig. Dette gjelder spesielt der man klart risikerer å dø. Vi blir hva vi tenker individuelt og kollektivt. Fordi hva vi tenker er avgjørende for våre valg og dermed livsstil. Som igjen avgjør hvilke påkjenninger og dermed hvilke risikoer vi utsetter oss for.

En dødsrisiko motiverer de fleste til å tenke om igjen. Det er også den sterkeste motivasjonen som fører til ny handling. Sykdom kjennetegnes av fysisk - følelsesmessig- mental eller åndelig smerte, hvor de fleste er enige om at flere av disse nivåene reagerer med hverandre. Dette er kalt psykosomatiske eller fysisk- psykiske sammenhenger. Årsaker og dermed forklaringer og løsninger kan vi være uenige om, men noen sykdommer er symptommessig mer fysiske og andre er symptommessig mer følelsesorientert/mentale/åndelige og dermed psykiske i sitt uttrykk. Det som er generelt med sykdom er at den/de forteller at noe er galt. Kroppen har bare noen få måter i hovedsak å fortelle at noe er galt på og det er gjennom nervesystemets forskjellige smertetilstander og negative følelser, igjen fysisk, følelsesmessig, mentalt eller åndelig. Når noe blir veldig galt dør man fysisk eller begynner å dø psykisk. Begynner man å dø psykisk medfører det ofte at det fysiske følger på. Noen går til den ytterlighet og begå akutt selvmord og andre finner løsninger som drar ut i tid, fordi smerten ved å leve blir for stor. Livet har blitt verre enn usikkerheten døden medfører. Og noen har et livssyn som kanskje gjør det lettere å velge døden. Uansett, all sykdom er sånn sett et varsel om å stoppe opp og tenke over hva man holder på med. Dette for å korrigere før vondt går til verre. Før det er - eller kan være for sent. Man slutter dermed, på en for mange ubehagelig måte, å ta livet for gitt. Et annet hyggelig resultat for mange, er at de opplever å ha fått livet i gave på nytt.

Religion og trossystemers oppfatning av døden
Mennesker har mange forskjellige oppfatninger av livet og døden. Det spenner fra at når kroppen dør så er det ingen ting tilbake (Ateisme), til at det er mye igjen og mange veier både videre og tilbake. Som Ateist har man da etter min mening god grunn til å være litt nervøs. Fordi ingen har vel lyst til bare "å forsvinne". Jeg er redd de vil bli overrasket.

Den andre hovedretningen er at man legger fra seg en form (kroppen) for å leve videre i en ny. Omtrent som en sommerfugl som skifter form fra puppe til ferdig fri sommerfugl. Hamskiftet kan kanskje oppleves som ubehagelig, men resultatet oppleves antagelig som bedre enn utgangspunktet. Innen den sistnevnte oppfatningen har man alle de største religionene. Religion er definert som menneskenes forhold til overmenneskelige makter og krefter. Alle de religiøse forestillingene er veldig forskjellige fra trossystem til trossystem. De fleste av oss kjenner til hovedpunktene der.

Dualitet går igjen i alle trossystemer.
Hinduene og Buddhistene kan ende opp som passive fatalister i dette liv, ytre sett, fordi de setter sin lit til det neste. Bare de ikke gjør for mye negativt i dette liv kommer de til - eller nærmere - Nirvana, som er deres himmel. Lever de et egoistisk liv hvor de påfører andre unødvendig smerte og skade må de oppleve dette selv senere. De kan da få et vanskeligere liv neste gang. (Reinkarnasjon) Til slutt er de ferdig utlært på menneskeplanet, noe som kun er et tidsspørsmål. Her er enkeltmenneskets innsats avgjørende gjennom fri vilje og utvikling av indre dyder. Disse religionene er tuftet på bevissthet og energi. En annen ingrediens er tjeneste for å gjøre opp for tidligere bevisste og ubevisst negative handlinger. (Karma) Østens religioner er mest "innadrettet". Taoismen med yin og yang som motsatte poler er også buddhist inspirert. Her drives livet og alt fremover igjennom gjensidig balanse og utvikling illustrert med Yin/ Yang symbolet. Sykdom og for tidlig død viser ubalanse i levemåte, kosthold og tenkning. Den kinesiske medisin er et innfløkt system. Men etter døden skifter de også form og blir til ånder.En interessant ting med kinesiske leger er at tidligere fikk de ikke betaling hvis folk ble syke, fordi da hadde de ikke gjort jobben sin.

De såkalt rettroende Kristne, Islamister, Bahaier og andre monoteistiske religioner tror ofte ikke så ulikt Hinduene og Buddhistene på noe bedre senere, men da kun på den andre siden, så sant de ikke også gjør for mye negativt her - himmel eller helvete - eller bare grader av himmel. Utadrettet aktivitet er vanligere for de "vestlige" religionene. Muligens fordi reinkarnasjon ikke er en ingrediens her. Så man har bare denne ene muligheten til å velge livet etter dette. Misjonering er fremtredende og kan kanskje forståes nettopp gjennom redselen for å havne i helvete. Hvorfor ellers en slik aggresjon og fordømmelse av annerledes tenkende. Reinkarnasjon var med i de gnostiske skriftene, men er fjernet. Kanskje noen synes menneskene fikk for god tid når de hadde flere forsøk. Ikke vet jeg. I nær - døden - opplevelsen fikk jeg i hvert fall både se og oppleve ting som stemmer overrens med reinkarnasjon i en eller annen form - eller sjelevandring.

Helvete er avlyst de siste årene i hvert fall i Sverige, Tyskland, og også i Norge i mange kristne miljøer. Både Bibelen og Koranen er under lupen for tiden av ymse årsaker som kvinneundertrykking, hellig krig, hvor varmt eller kaldt det er i helvete osv. Angående helvete og Bibelen har de nå gått tilbake og studert gamle skrifter og funnet ut at det var et konkret sted som var en slags søppelplass i Israel. Plassen heter Gehenna og ligger utenfor Jerusalem. Søppelplassen var på den tiden noe av det mest illeluktende, ufyselige og urene de kunne forestille seg, og sikkert et høyst ubehagelig sted. Den ble da brukt som eksempel på hvor ubehagelig det kunne bli hvis man ikke oppførte seg ordentlig, eller i hvert fall innen rimelighetens grenser. Så ble det livlige forestillinger over tid og i middelalderen hadde det blitt til "å brenne evig i helvetes pine", og ingen himmel som ventet på den andre siden for synderne. Helvete har altså blitt mer temperert. Mye tyder på at renselse gjennom varme er utgangspunktet for det som utviklet seg til "brennende hett". Varme som renselse og helbredende middel er et kjent faktum i Healing og vanlig feber.

Når jeg først har skrevet så mye om helvete kan jeg også nevne at i Zoroastrismen og Buddhismen er helvete kaldt og varmt. Hva som står i Koranen er ikke for skvetne. Dantes Inferno i Den Guddommelige komedie ligner, selv om den var tuftet på kristen teologi i middelalderen og en indre åndelig reise. Og så har man alle variasjonene over hva som er riktig og galt, synd og ikke synd, og hva de eventuelle overtredelsene måtte medføre. Det er ikke småtteri. Det medførte klart penger i kassen for syndenes forlatelse mange plasser. Luther fikk en slutt på det. Inntil videre.

 I Kristendommen: Dødsangst og redselen for helvete var og er god butikk. Utover de vanligste religionene og trossystemene finnes det også mystiker-tradisjoner. Flere av disse har også religiøse utspring. Eller er det slik at de tidligste religiøse lederne egentlig har prøvd å lage det uforståelige forståelig og endt opp i rigid dogmatikk og maktstrukturer over tid, ofte i beste mening. Det forklarer i så fall alle retningene innen samme trossystem. Kanskje det er to sider av samme sak. Bare at mystiker-tradisjonene hevder at guddommen kan oppleves direkte. De fleste store dogmatiske retningene hevder ofte at mennesket er avhengige av et mellomledd, en guru, prest, imam osv. Det er også deres maktgrunnlag.

Mystikerne og døden
Utover alle de gamle mystiker-tradisjonene som Sufier i Islam, Gnostikere m.fl. blant de kristne osv, så har vi av nyere dato spesielt Teosofien som betyr "Visdom om Gud". Teosofien og Bahai har paralleller ved at de begge fremhever enkeltmenneskets direkte erkjennelse av den guddommelige dimensjon. Egentlig er dette kjernen i alle religioner. Teosofien oppsto på midten av 1800 tallet i samme tidsperiode som Bahai, som er den yngste verdensreligionen. Teosofien er ikke en religion, men en erfaringslære. Der religion er åndelighet satt i system for de store massene, vil jeg påstå at Teosofi er en erfaring eller erkjennelseslære for mystikere spesielt. Tatt i betraktning at alle har muligheten til slik oppfattelse hvis de vil nok. Der Filosofi er Kjærlighet til Visdom, kobler Teosofien Kjærlighet som opplevelse av Gud til Bevissthet og Tanker som Kunnskap om Gud, direkte til Bevisst Tanke/Følelses - opplevelse av Gud. Dette resulterer i kjærlighet til alt som er. Men da som skaperkraften - skaperen og det skapte/ uskapte. Det materielle og det immaterielle.

Det som gjennomstrømmer alle verdener gjennom kjærlighet og bevissthet, den ene og de mange m.m. Altså ikke en straffende Gud i himmelen. Men hvor alt man gjør har en konsekvens. Som i Den gylne regel. Du skal gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Fordi, og dette står ikke alltid, at det du sender ut kommer tilbake.Teosofi som erkjennelseslære hevder det mystiker-tradisjonene alltid har hevdet. Som for eksempel at den guddommelige dimensjon kan oppleves direkte. Og at døden i stor grad er en illusjon. I den forstand at vi bare skifter eksistensform. Teosofien er i stadig forandring etter som menneskene tar opp i seg nye ting. Den blir hele tiden derfor oppfrisket og forandret eller utviklet videre av nye mennesker i en moderne språkform. Den er dynamisk og ikke dogmatisk bindende. Siden mange grunnleggende universelle sannheter oppleves forskjellig fra menneske til menneske, ut i fra det enkelte individ persepsjon, evner og egenskaper.

Dette handler i stor grad om mottagelighet gjennom de indre sanser som intuisjon, inspirasjon fargeoppfattelse, lyd, visualiseringsevne, ikke involvering og fastholdelse av tomrom. Mye av det som oppøves gjennom meditasjon og bønn. Videre utvikling av kjærlighetsevne, medfølelse og bevisst tenkning, vilje og ønske om å hjelpe andre Spiralen er sluttet ved at grunnsetningene til Profeter som Buddha, Jesus, Baha`ullah, Engler og andre både på jorden og fra den andre siden bekreftes igjen. At vi ikke kan dø i betydningen forsvinne. At vi aldri er alene og andre ting de alltid prøver å fortelle oss. Himmelriket er inne i dere, men dere må skape det selv fordi mennesket er født med fri vilje. Be og dere vil bli hørt. Mediter og vær oppmerksom, så du kan oppfatte svaret. Det finnes ikke noen død. Det prøvde Jesus å få oss til å forstå på korset. Som mange andre om enn ikke så dramatisk.

Den gylne regel og døden
Du skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Det du sender ut kommer tilbake. Likt tiltrekker likt. Skift tanke og handling og du forandrer verden med deg selv. Enhver handling har en konsekvens, som er en tanke realisert og manifestert i den ytre verden. Hva vil du selv oppleve. Er det det samme du vil andre skal ha mulighet til å oppleve. Bevissthet om store og små sammenhenger er nødvendig for å kunne forutse eller beregne konsekvenser av hva man gjør. For liten bevissthet og mangel på kunnskap og kjærlighet til sine medskapninger resulterer i uforutsette konsekvenser. Dette gjelder både kollektivt og individuelt. Tenk på miljøproblematikken vi opplever kollektivt som konsekvens av hva vi som enkelt individer tillater oss. Her ligger også faren i å stole blindt på autoriteter. Selv om det kan være behagelig gjennom å slippe å ta ansvar og tenke selv. Det er mange eksempler.

Det er klart at vi kan ikke foreta oss noe, uten at det får en konsekvens. Dette kan man bli steinstøtter av. Paralysert og handlingslammet av redselen for å gjøre feil. Dette omtales ofte som livsangst. Å ikke foreta seg noe eller tenke selv er også et valg, med sine konsekvenser. Som at andre velger for enn og man bare dilter med. I mange sammenhenger blir man da omtalt som levende død. Jesus ord "la de døde begrave sine døde" omhandler blant annet dette. Slik jeg har oppfattet det finnes det bevisste og ubevisste handlinger av både overveiende positiv og negativ art. Å bevisst påføre andre smerte og skade er også skadelig for utøveren. Ubevisst skade er mer unnskyldt. Vi har rettsystem på jorden i våre siviliserte samfunn som også vurderer handlinger etter dette prinsipp. Intensjonen er avgjørende. Jeg tror de er speilbilder i sin rene ufordervede form av universelle sannheter.

Tilbakeblikk og oppsummering
Vi unnskylder mennesker som ikke er utviklingsmessig tilregnelige. Såkalt strafferettslig tilregnelige. Akkurat som Jesus sa, "Herre tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør". Det samme gjør vi strafferettslig med barn, mentalt forvirrede, psykisk utviklingshemmede osv. Det man ikke vet blir man unnskyldt for. Men i det øyeblikket man vet er det er ingen unnskyldning lenger - blir man stilt til ansvar. Og - på den andre siden nytter det ikke å lyve, siden alt er telepatisk åpent. Som oppe- så nede. Makro og mikro. Den vi velger å være her, vil slik jeg har oppfattet det, i stor grad være den virkeligheten vi møter også på den andre siden. Uten at vi har mulighet for å skjule det. Like barn leker best - på godt eller ondt. Om enn ikke i helvetes pine. Det kommer an på hva du har prestert selv.

Enhver blir stilt til ansvar ut i fra eget bevissthetsnivå. Det finnes utallige beretninger om tilbakeblikk av livet hvor man gjør opp status etter døden. Jeg opplevde det samme. Mer vil jeg ikke si om det her fordi det er for omfattende. Som mange andre områder jeg bare så vidt er innom i artikkelen. Jeg kan gi en liten pekepinn så får enhver som vil kjenne etter og tenke selv. Hvem er du? Hvis du skulle dø i morgen, hva ville du gjort da? Eller hva har du ugjort? Kan du dø med god samvittighet?

Livsangst og dødsangst. Ansvar og valg.
Angående døden og som med dødsangst, så kan man også ende opp med livsangst. Ofte to sider av samme sak. Det er risikabelt å leve. Man kan dø, og man kan gjøre "feil". Man er garantert å gjøre begge deler. Noen påstår: Livet er læring ved prøving og feiling. Andre at det er et eventyr. Mens atter andre mener det er et eneste stort interessant eksperiment. Jeg tror alle har rett. Ut i fra sitt perspektiv. Men alle sier man har ansvar for sitt eget liv. Egne valg og beslutnings - vegringer. Ansvar handler om et oppdaget behov, og å reagere på det. Hvis behovet er å rette opp i tidligere handlinger og konsekvensene av disse, er det neste å finne ut hvordan. Hvis man regner med at alt man sender ut kommer tilbake, er det aldri tilfeldig hva som skjer i livet ens. Det er en grunn for at man er akkurat der man er, treffer de menneskene man gjør, selv om man bevisst ikke skjønner så mye av det.

Alt som er, er her og nå. Det er nå du lever. Det er nå du kan fortsette som du alltid har gjort, eller gjøre noe nytt. Tenke noe nytt. Undersøke andre muligheter. Det er nå du har muligheter til å se hva du bruker energien på. Hvilke verdier du lever livet ditt etter. Er du ansvarlig overfor deg selv, dine nærmeste, miljøet, jorden. Er du med på å gjøre ting verre eller bedre for alle. Å bare flyte med eller å leve bevisst er et valg.

Å leve mest mulig bevisst er gjentagende valg på mange plan i evig forandring og utvikling. Mange mennesker tenker på i går eller i morgen. De lever i fortid eller fremtid. Men det er kun nå som er. Det gjelder både angående valg i vårt private liv og om man tenker på å ta mer kollektivt ansvar. Den gang da og engang når, blir til nå. Her ligger også nøkkelen til å rydde i sin fortid gjennom å forandre sin nåtid og dermed sin fremtid.

Jeg skriver dette fordi ved å forstå dette blir det mulig å rette opp konsekvenser av tidligere negative handlinger. Fordi vi er alle på vei fra noe til noe og i den prosessen kan vi hjelpe hverandre videre. Ved å forstå hva man har bidratt negativt til kan man gjennom å bruke kreftene sine annerledes dempe og snu følgene individuelt og eventuelt utviklingenkollektivt. Man bruker sin viten om hva som er galt til å bidra tilløsninger.

Det er aldri for sent.
3 forskjellige måter å ta ansvar for tidligere handlinger på.
Slik jeg har oppfattet det er det i hovedsak 3 forskjellige måter eller nivåer å respondere på angående tidligere handlinger. De tre måtene korresponderer med forskjellige bevissthetsnivåer. Jeg utdyper ikke dette her, men handlinger innebærer også ord, tanker og følelser. Alle impulser som noen gang har oppstått, blitt satt ut i livet eller blitt undertrykt.

1. Gjennomleve konsekvensene av tidligere avgjørelser. Og muligens skape nye lignende. En re-aktiv ubevisst måte og være i live på. Ikke noe galt i dette hvis det man opplever er det man ønsker. Og det heller ikke går ut over andre. Den tregeste måten. Men er det der i mot ikke lystbetont og livet mest handler om å holde ut og å prøve og ikke tenke/ føle, er det på tide å forandre strategi. Også om man kun er opptatt av å karre mest mulig til seg selv, av forskjellige motivasjoner. Her er man mest opptatt av sitt eget og sin egen tilfredsstillelse i snever forstand.

2. Hjelpe seg selv og andre gjennom tjeneste. Dette krever at man klarer å rette blikket litt utenfor sin egen nesetipp. Her kommer nestekjærlighetsbudskapet inn og den gylne regel for mentale, følelsesmessig og praktiske konsekvenser. Ved å erkjenne og vedstå seg tidligere handlinger blir man tilgitt. Og man må tilgi seg selv. Man begynner å rydde opp i tidligere handlinger på en bevisst måte ved å holde fokus på hva man best kan bidra med i enhver situasjon. Også i den forstand at man tar hensyn til seg selv ved å sette bevisste grenser for andre mennesker. Balanse. Trenger ikke forstå ting dypere enn humanistisk.

3. Be og forstå kombinert med de andre to. Her begynner man bevisst å samarbeide med den åndelige dimensjon. Man begynner å kjenne sin plass i den store sammenhengen. Samtidig som man vet det er hjelp å få. Praktisk bruk av læresetninger som, be og du skal få, be og du vil bli hørt osv. Man går sterkt inn for å forandre seg ved bønn, meditasjon og andre former for selvutviklende eller sjels integrerende metoder.

Bevissthet - Frihet og Ansvar. Individuelt og kollektivt
Hvis det fra Guds side var meningen vi alle skulle oppføre oss som helgener fra den dagen vi ble født så ville vi blitt laget slik. Og det er vi ikke. Men vi kan tilegne oss disse egenskapene hvis vi vil. Akkurat som vi gjennomgår modningsprosesser med mer viten og bevissthet om sammenhenger og konsekvenser fra barndom til alderdom, på det individuelleplan, gjennomgår vi kollektivt læring om sammenhenger og kulturelt ansvar også nå globalt. Både fra individuelt perspektiv og kollektivt var verden annerledes i år 1906, enn som den er i år 2006 og vil være helt annerledes i år 2106. Mange kan føle på samvittigheten store problemstillinger som de individuelt ikke kan ta ansvar for. De som er identifisert med tidligere samfunnsformer føler seg truet. De opplever at verden er gal i betydning ikke gjenkjennelig. At dårlig moral og oppløsning er dominerende. Jeg tenker her spesielt på eldre mennesker som levde opp i helt andre kontekster enn vi ser nå. En hver generasjon har sine utfordringer de skal løse. Mange gamle i dag gjennomlevde krigen og bygget opp landet etterpå. Det var deres bragd. Generasjonen etter brøt normer og skapte mer individuelt armsving. Spesielt for kvinnene.

Nå kommer miljøutfordringer, kulturelt samarbeid globalt og religionenes gjensidige toleranse. For å løse globale problemer og etablere fred. Orden og kaos er begge nødvendig for fornyelse. Men vi vil ikke ha kaos bare orden. Akkurat som vi ikke vil ha død bare liv. Vi er i en ny global bevissthetsmessig fødsel. Da må vi forlate eller dø fra gamle identifikasjoner og væremåter, kontrollmekanismer osv. imens nye kommer til. Dette er tydelig i utenrikspolitikken og i vurderinger av trusselbilder. Det er ikke dommedag i betydning jordens undergang. Men et verdensbilde og en virkelighetsoppfatning i så stor og fort forandring at mange ikke henger med.

Grunnen til at jeg skriver dette her er at redsel for død har en sammenheng med bevissthetsnivå. Det samme har livsangst. Man må forstå verden for å forstå seg selv og motsatt. Usikkerhet og fordommer mot det man ikke forstår og det ukjente er vanlig. Det har det alltid vært. Våre overlevelsesmekanismer er utviklet for å sikre overlevelse ved å forutse problemer og unngå ubehag. Problemet er at fortidige erfaringer er grunnlaget. Vi er i en situasjon som krever fremtidige nye og andre løsninger. Det tar tid og tilvennes og tilpasses en ny verdenssituasjon og et nytt verdensbilde. De gamle premissleverandørene i samfunnet byttes ut samtidig som markedskreftene vil dreies.

Det er mange som opplever dette forvirrende. Det er viktig å forstå den tiden vi lever i, gjennom hva vi kommer fra, for å forstå og kunne påvirke konstruktivt hva vi går til. Vi kan gjennom det bevisst skape den individuelle og kollektive virkeligheten vi ønsker. Gjennom demokratiet bestemmer majoriteten av befolkningen politisk retning.

Så var det økonomien? Markedskrefter og materialisme er blitt en slags overordnet kultur. Store selskaper som kun tenker profitt har blitt et globalt problem. Fordi hittil har menneskelige hensyn, etikk, miljø osv. vært underordnet pengemessig inntjening og avkastning. Dette ser jeg nå tegn på er i ferd med å snu. Heldigvis. Penger investeres på nye menneskevennlige og miljøvennlige områder. Enten forandrer selskapene seg eller forsvinner. Frivillig tvang. Korrupsjon og bestikkelser slås ned på. Det ryddes blant tyranner, mafiaer og andre som har skjulte egoistiske agendaer. Store samfunnssystemers trosretninger er kollektive måter å forstå og løse en problematikk på. Rettssystemet er ett virkemiddel. Religiøse leveregler og sosiale normer er andre. Å ikke følge disse utløser forskjellige reaksjoner. Barn trenger andre regler enn ungdom og voksne. Dette gjelder igjen voksne med forskjellig bevissthetsgrad. Frihet følger av forståelse og ansvar. Har man lært nok trenger man ikke ytre regler og straffemetoder lenger fordi man vet selv. Frykt som oppdragelse er velkjent på alle plan. Troll for barn og helvete for voksne. Til man ikke tror på noe av det lenger forhåpentligvis fordi det er gjennomskuet og forstått.

Ikke-skade prinsipp og fred
En naturlig konsekvens blir da og leve etter ikke skade prinsippet individuelt, samfunnsmessig og globalt. Et fåtall er der. Gandhi var der. Hitler var der absolutt ikke. Men heller ikke Gandhi var født slik. Han lærte gjennom bevisst oppmerksomhet, konsekvenstenkning og ønsket måloppnåelse. Sistnevnte var for Gandhi fred på alle plan. Med det menes fred mellom individer, kulturer, land, kontinenter og hele verden. Fred og ikke-skade henger sammen. Fordi enhver skade skaper uro, og uro er det motsatte av fred. Derfor må man stoppe det som skaper uro. Gandhi skjønte det.

Alderdom eller sykdom og refleksjon
Det er ikke tilfeldig at alderdom er en naturlig roligere periode med gradvis fysisk forfall. Det er en psyklisk naturlig tilbaketrekning med tid til refleksjon. Jeg regner det for å være en forberedelse så man kan gjøre opp status, rydde opp i uferdige ting og bevege seg videre. Sykdom har samme funksjon dersom døden er den mest sannsynlige utgangen, eller som en mulighet for å gjøre opp status og å starte på nytt. Denne prosessen blir vanskeliggjort så lenge syke og døende blir "tatt ut og fjernet" fra den ordinære virkeligheten. Vi må ta døden tilbake og integrere den som en naturlig del av livet. Da tror jeg mange ikke vil oppleve den som så fremmed og skremmende.

 I mange sammenhenger er det sagt at: Du skal leve som om du skal dø imorgen, og ingen vet når timen er inne. Grunnen må jo være at man ideelt skal gjøre opp uoverensstemmelser og andre ting etter hvert, slik at vi ikke henger unødig fast i fortidige hendelser. Og heller ikke holder andre mennesker opptatt med tidligere minner og følelser. Innrømme, tilgi og gå videre. Få fred med seg selv og andre mennesker. Det har stor betydning for hva som skjer etter døden hvordan man har levd, hva man har tenkt, følt, sagt og gjort.

Ens sinnstilstand i dødsøyeblikket har også mye å si. Slik jeg så det og opplevde det å dø, ble jeg en essens av tanker og følelser som kunne flytte seg med lysets hastighet eller fortere. Hva jeg hadde gjort som skadet og gledet ble gjennomgått. Friheten min ble deretter. Der var hyggelige og mindre hyggelige verdener. Men ikke sånn de verste helvetes-skildringene er. Jeg er innom dette i en artikkel som står i magasinet Ildsjelen og dvd intervjuet om nær- døden opplevelsen.

Har man fylt sitt beger eller ikke. Det vet man selv og vil bli konfrontert med det. Vi får ikke mer enn vi kan tåle å klare. Så kan vi lure på hva som skjer eksakt videre. Hver og en av oss vil helt sikkert finne det ut. Inntil da så er bønn og meditasjon fin trening. Trening i aksept og i å skifte form.

© Kopiering av materiale fra www.helping.no
til bruk annet sted må avtales med redaksjonen.

 Annonseinformasjon