Døden og livet som forandring
Av Kari Rose Norheim Døden
er slik jeg har opplevd det ikke annet enn en kvalitativ stor
forandring i form. Hvor vi gir slipp på den fysiske kroppen. Vi
opplever slik jeg ser det mange mindre "døder" gjennom hele livet.
Store og små forandringer, hvor vi i ettertid aldri vil bli helt det
samme mennesket igjen. Perioder og hendelser som får oss til å gi slipp
på tidligere overførte eller selvvalgte ideer om oss selv og verden på
mange plan. Stort sett i sammenheng med at vi tilegner oss nye. Hvor vi
da beveger oss videre som et annet menneske. Livet er forandring og
døden er for de fleste den mest uoversiktlige forandringen vi kjenner.
Livet i vårt vestlige samfunn kjennetegnes ved stor frihet og mange
valgmuligheter. Vi har mye selvstendig kontroll og mange
påvirkningsmuligheter. Døden innebærer den absolutte eksistensielle
mangel på kontroll. Jeg
vil her presentere noen tanker om og rundt dette temaet død og liv.
Mitt utgangspunkt for å skrive om dette er en nær-døden-opplevelse jeg
hadde som helt ung. Etterpå har jeg studert nærmest talt alle
retningene som finnes om livet og døden, religioner, menneskesyn,
virkelighetsoppfatninger, personlighetspsykologi, transpersonlig
psykologi og opplevelser, meditasjon, synskhet, healing og andre
alternativmedisinske metoder, filosofiske systemer og sykepleie. Døden som uønsket realitet Mange
mennesker er redd for døden. Det er forståelig fra det perspektivet de
fleste av oss har fått overført fra tidligere generasjoner. Døden er
også samfunnsmessig i stor grad blitt institusjonalisert. Med det mener
jeg at syke og gamle er flyttet bort fra hjemmene til sykehus, sykehjem
og gamlehjem, hvor fremmede "profesjonelle pleiere og personell" tar
seg mest mulig av "den ubehagelige sannhet" som alvorlig sykdom og død
innebærer i vårt siviliserte moderne samfunn. Døden er derfor ikke en
naturlig del av vår hverdagslige virkelighet lenger.Teknologi og
legevitenskap har flyttet grensene for når vi dør og hvilke sykdommer
og handikapp vi kan leve videre med. Det som tidligere ble betegnet som
naturlig død, bestemmes nå i større grad av at behandling og medisiner
ikke lenger har noe og stille opp med. Tilslutt må alle erkjenne at
døden er det unektelige resultat av et forløp. Eller utgangen på en mer
akutt hendelse som en ulykke. Døden kan derfor oppfattes som et
nederlag. Alvorlig sykdom og død er blitt ett ikke-tema helt til
katastrofen inntreffer. Kollektiv fortrengning satt i system. Med
dødsangsten og sykdomsangsten lurende i det ubevisste fordi få ønsker
og åpent å forholde seg til det, før de må. Døden vår eneste garanti Jeg
opplever dette som et paradoks fordi, på mange måter er døden det
eneste vi kan regne med som sikkert. Det eneste usikre er når og
hvordan vi dør. Og det mener jeg vi selv er medbestemmende på gjennom
de valgene vi gjør, bevisst eller ubevisst. Kanskje
er det også slik at vi trenger døden som motsats eller bakteppe til
livet, for at livet skal fremstå som meningsfullt og/eller en
utfordring. Hvis det ikke var noen død - ville det ikke være noen
barndom, voksen og alderdom - heller ikke noen syklus av å være eller
ikke å være i en fysisk kropp. Menneskelivet uten forandringene som
kjennetegner menneskelivet, ville være noe helt annet. Mange gleder
ville kanskje ikke være gleder fordi vi ikke ville ha noen sorger eller
utfordringer på de fysiske og eksistensielle plan vi er kjent med og
forholder oss til. Det ville ikke være noen å savne, ingen ting å være
redd for eller å miste, ingen grunn til å tenke på gode eller dårlige
vaner. Det er også litt vanskelig å forestille seg sykdom som realitet
uten en mulig drastisk konsekvens som død. Det eneste vi kanskje ville
sitte igjen med var følelsesmessig smerte fordi vi såret hverandre.
Uten et nervesystem og sanser som kan fange opp signaler er heller ikke
det sikkert. Det ville ikke være noen risiko ved å være i live. Fri
vilje og konsekvenser av å bruke den borte. Det jeg mener er at for at
noe skal gå i stykker, som sykdom og død er, må det være noe som kan gå
i stykker. I dette tilfelle kroppen. Og resultatet er det vi kaller
død. Det er ingen ting som tyder på, uansett hvor man henvender seg, at
den fysiske kroppen var ment å eksistere evig. Det finnes mange
henvisninger til at noe eksisterer evig, men ikke den fysiske kroppen.
Det kommer jeg tilbake til senere. Sykdom som varsel og liten død Et
sted mellom frisk og død er det forskjellige tilstander som vi bruker
fellesbegrepet sykdom om. Både alternativmedisinsk og skolemedisinsk er
sykdom i utgangspunktet uønskede tilstander. Dette fordi sykdom er noe
som skaper ubehag av forskjellig grad. Og ubehag av alle slag er vel
nettopp hva vi individuelt og samfunnsmessig gjør nesten alt for å
unngå. Noe som er naturlig og i utgangspunktet ikke nødvendigvis galt.
Problemer blir det først når vi overkjører tidlige signaler og
kamuflerer symptomer som prøver å fortelle oss noe med for eksempel
medisiner. Det må tas med at noen eksistensielle utviklings modeller
ser sykdom og kriser som muligheter for menneskelig vekst og utvikling.
Det vil jeg påstå er praktisk fraværende i vårt offisielle helsevesen
eller mer korrekt sykevesen. Alternativbevegelsen er mer opptatt av
forebygging og helse, miljø og de store sammenhengene eller helheten vi
som mennesker er en del av. Sykdom
som liten død kan mennesker som aldri har hatt noe verre enn
forkjølelse oppleve. I den forstand at det kan være første gang man
virkelig får kjenne på sin begrensning og maktesløshet. Selvidentiteten
og selvbildet kan bli rystet ved f. eks. å bli avhengig av andre.
Sykdom og død er to nivåer av å gi slipp. Disse tilstandene setter
livet, holdninger og ens livsstil i perspektiv og man må kanskje gjøre
store forandringer. Man dør gjennom sykdom fra forestillinger om seg
selv, andre, vaner osv. Man blir tvunget til - eller velger forandring.
Mange ting man har satt pris på, aktiviteter, mennesker og livsverdier
man har hatt må byttes ut permanent eller for en periode. Noen må ta
hele livet sitt opp til revurdering, ofte ufrivillig. Dette gjelder
spesielt der man klart risikerer å dø. Vi blir hva vi tenker
individuelt og kollektivt. Fordi hva vi tenker er avgjørende for våre
valg og dermed livsstil. Som igjen avgjør hvilke påkjenninger og dermed
hvilke risikoer vi utsetter oss for. En
dødsrisiko motiverer de fleste til å tenke om igjen. Det er også den
sterkeste motivasjonen som fører til ny handling. Sykdom kjennetegnes
av fysisk - følelsesmessig- mental eller åndelig smerte, hvor de fleste
er enige om at flere av disse nivåene reagerer med hverandre. Dette er
kalt psykosomatiske eller fysisk- psykiske sammenhenger. Årsaker og
dermed forklaringer og løsninger kan vi være uenige om, men noen
sykdommer er symptommessig mer fysiske og andre er symptommessig mer
følelsesorientert/mentale/åndelige og dermed psykiske i sitt uttrykk.
Det som er generelt med sykdom er at den/de forteller at noe er galt.
Kroppen har bare noen få måter i hovedsak å fortelle at noe er galt på
og det er gjennom nervesystemets forskjellige smertetilstander og
negative følelser, igjen fysisk, følelsesmessig, mentalt eller åndelig.
Når noe blir veldig galt dør man fysisk eller begynner å dø psykisk.
Begynner man å dø psykisk medfører det ofte at det fysiske følger på.
Noen går til den ytterlighet og begå akutt selvmord og andre finner
løsninger som drar ut i tid, fordi smerten ved å leve blir for stor.
Livet har blitt verre enn usikkerheten døden medfører. Og noen har et
livssyn som kanskje gjør det lettere å velge døden. Uansett, all sykdom
er sånn sett et varsel om å stoppe opp og tenke over hva man holder på
med. Dette for å korrigere før vondt går til verre. Før det er - eller
kan være for sent. Man slutter dermed, på en for mange ubehagelig måte,
å ta livet for gitt. Et annet hyggelig resultat for mange, er at de
opplever å ha fått livet i gave på nytt. Religion og trossystemers oppfatning av døden Mennesker
har mange forskjellige oppfatninger av livet og døden. Det spenner fra
at når kroppen dør så er det ingen ting tilbake (Ateisme), til at det
er mye igjen og mange veier både videre og tilbake. Som Ateist har man
da etter min mening god grunn til å være litt nervøs. Fordi ingen har
vel lyst til bare "å forsvinne". Jeg er redd de vil bli overrasket. Den
andre hovedretningen er at man legger fra seg en form (kroppen) for å
leve videre i en ny. Omtrent som en sommerfugl som skifter form fra
puppe til ferdig fri sommerfugl. Hamskiftet kan kanskje oppleves som
ubehagelig, men resultatet oppleves antagelig som bedre enn
utgangspunktet. Innen den sistnevnte oppfatningen har man alle de
største religionene. Religion er definert som menneskenes forhold til
overmenneskelige makter og krefter. Alle de religiøse forestillingene
er veldig forskjellige fra trossystem til trossystem. De fleste av oss
kjenner til hovedpunktene der. Dualitet går igjen i alle trossystemer. Hinduene
og Buddhistene kan ende opp som passive fatalister i dette liv, ytre
sett, fordi de setter sin lit til det neste. Bare de ikke gjør for mye
negativt i dette liv kommer de til - eller nærmere - Nirvana, som er
deres himmel. Lever de et egoistisk liv hvor de påfører andre
unødvendig smerte og skade må de oppleve dette selv senere. De kan da
få et vanskeligere liv neste gang. (Reinkarnasjon) Til slutt er de
ferdig utlært på menneskeplanet, noe som kun er et tidsspørsmål. Her er
enkeltmenneskets innsats avgjørende gjennom fri vilje og utvikling av
indre dyder. Disse religionene er tuftet på bevissthet og energi. En
annen ingrediens er tjeneste for å gjøre opp for tidligere bevisste og
ubevisst negative handlinger. (Karma) Østens religioner er mest
"innadrettet". Taoismen med yin og yang som motsatte poler er også
buddhist inspirert. Her drives livet og alt fremover igjennom gjensidig
balanse og utvikling illustrert med Yin/ Yang symbolet. Sykdom og for
tidlig død viser ubalanse i levemåte, kosthold og tenkning. Den
kinesiske medisin er et innfløkt system. Men etter døden skifter de
også form og blir til ånder.En interessant ting med kinesiske leger er
at tidligere fikk de ikke betaling hvis folk ble syke, fordi da hadde
de ikke gjort jobben sin. De
såkalt rettroende Kristne, Islamister, Bahaier og andre monoteistiske
religioner tror ofte ikke så ulikt Hinduene og Buddhistene på noe bedre
senere, men da kun på den andre siden, så sant de ikke også gjør for
mye negativt her - himmel eller helvete - eller bare grader av himmel.
Utadrettet aktivitet er vanligere for de "vestlige" religionene.
Muligens fordi reinkarnasjon ikke er en ingrediens her. Så man har bare
denne ene muligheten til å velge livet etter dette. Misjonering er
fremtredende og kan kanskje forståes nettopp gjennom redselen for å
havne i helvete. Hvorfor ellers en slik aggresjon og fordømmelse av
annerledes tenkende. Reinkarnasjon var med i de gnostiske skriftene,
men er fjernet. Kanskje noen synes menneskene fikk for god tid når de
hadde flere forsøk. Ikke vet jeg. I nær - døden - opplevelsen fikk jeg
i hvert fall både se og oppleve ting som stemmer overrens med
reinkarnasjon i en eller annen form - eller sjelevandring. Helvete
er avlyst de siste årene i hvert fall i Sverige, Tyskland, og også i
Norge i mange kristne miljøer. Både Bibelen og Koranen er under lupen
for tiden av ymse årsaker som kvinneundertrykking, hellig krig, hvor
varmt eller kaldt det er i helvete osv. Angående helvete og Bibelen har
de nå gått tilbake og studert gamle skrifter og funnet ut at det var et
konkret sted som var en slags søppelplass i Israel. Plassen heter
Gehenna og ligger utenfor Jerusalem. Søppelplassen var på den tiden noe
av det mest illeluktende, ufyselige og urene de kunne forestille seg,
og sikkert et høyst ubehagelig sted. Den ble da brukt som eksempel på
hvor ubehagelig det kunne bli hvis man ikke oppførte seg ordentlig,
eller i hvert fall innen rimelighetens grenser. Så ble det livlige
forestillinger over tid og i middelalderen hadde det blitt til "å
brenne evig i helvetes pine", og ingen himmel som ventet på den andre
siden for synderne. Helvete har altså blitt mer temperert. Mye tyder på
at renselse gjennom varme er utgangspunktet for det som utviklet seg
til "brennende hett". Varme som renselse og helbredende middel er et
kjent faktum i Healing og vanlig feber. Når
jeg først har skrevet så mye om helvete kan jeg også nevne at i
Zoroastrismen og Buddhismen er helvete kaldt og varmt. Hva som står i
Koranen er ikke for skvetne. Dantes Inferno i Den Guddommelige komedie
ligner, selv om den var tuftet på kristen teologi i middelalderen og en
indre åndelig reise. Og så har man alle variasjonene over hva som er
riktig og galt, synd og ikke synd, og hva de eventuelle overtredelsene
måtte medføre. Det er ikke småtteri. Det medførte klart penger i kassen
for syndenes forlatelse mange plasser. Luther fikk en slutt på det.
Inntil videre. I
Kristendommen: Dødsangst og redselen for helvete var og er god butikk.
Utover de vanligste religionene og trossystemene finnes det også
mystiker-tradisjoner. Flere av disse har også religiøse utspring. Eller
er det slik at de tidligste religiøse lederne egentlig har prøvd å lage
det uforståelige forståelig og endt opp i rigid dogmatikk og
maktstrukturer over tid, ofte i beste mening. Det forklarer i så fall
alle retningene innen samme trossystem. Kanskje det er to sider av
samme sak. Bare at mystiker-tradisjonene hevder at guddommen kan
oppleves direkte. De fleste store dogmatiske retningene hevder ofte at
mennesket er avhengige av et mellomledd, en guru, prest, imam osv. Det
er også deres maktgrunnlag. Mystikerne og døden Utover
alle de gamle mystiker-tradisjonene som Sufier i Islam, Gnostikere
m.fl. blant de kristne osv, så har vi av nyere dato spesielt Teosofien
som betyr "Visdom om Gud". Teosofien og Bahai har paralleller ved at de
begge fremhever enkeltmenneskets direkte erkjennelse av den
guddommelige dimensjon. Egentlig er dette kjernen i alle religioner.
Teosofien oppsto på midten av 1800 tallet i samme tidsperiode som
Bahai, som er den yngste verdensreligionen. Teosofien er ikke en
religion, men en erfaringslære. Der religion er åndelighet satt i
system for de store massene, vil jeg påstå at Teosofi er en erfaring
eller erkjennelseslære for mystikere spesielt. Tatt i betraktning at
alle har muligheten til slik oppfattelse hvis de vil nok. Der Filosofi
er Kjærlighet til Visdom, kobler Teosofien Kjærlighet som opplevelse av
Gud til Bevissthet og Tanker som Kunnskap om Gud, direkte til Bevisst
Tanke/Følelses - opplevelse av Gud. Dette resulterer i kjærlighet til
alt som er. Men da som skaperkraften - skaperen og det skapte/ uskapte.
Det materielle og det immaterielle. Det
som gjennomstrømmer alle verdener gjennom kjærlighet og bevissthet, den
ene og de mange m.m. Altså ikke en straffende Gud i himmelen. Men hvor
alt man gjør har en konsekvens. Som i Den gylne regel. Du skal gjøre
mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Fordi, og dette står ikke
alltid, at det du sender ut kommer tilbake.Teosofi som erkjennelseslære
hevder det mystiker-tradisjonene alltid har hevdet. Som for eksempel at
den guddommelige dimensjon kan oppleves direkte. Og at døden i stor
grad er en illusjon. I den forstand at vi bare skifter eksistensform.
Teosofien er i stadig forandring etter som menneskene tar opp i seg nye
ting. Den blir hele tiden derfor oppfrisket og forandret eller utviklet
videre av nye mennesker i en moderne språkform. Den er dynamisk og ikke
dogmatisk bindende. Siden mange grunnleggende universelle sannheter
oppleves forskjellig fra menneske til menneske, ut i fra det enkelte
individ persepsjon, evner og egenskaper. Dette
handler i stor grad om mottagelighet gjennom de indre sanser som
intuisjon, inspirasjon fargeoppfattelse, lyd, visualiseringsevne, ikke
involvering og fastholdelse av tomrom. Mye av det som oppøves gjennom
meditasjon og bønn. Videre utvikling av kjærlighetsevne, medfølelse og
bevisst tenkning, vilje og ønske om å hjelpe andre Spiralen er sluttet
ved at grunnsetningene til Profeter som Buddha, Jesus, Baha`ullah,
Engler og andre både på jorden og fra den andre siden bekreftes igjen.
At vi ikke kan dø i betydningen forsvinne. At vi aldri er alene og
andre ting de alltid prøver å fortelle oss. Himmelriket er inne i dere,
men dere må skape det selv fordi mennesket er født med fri vilje. Be og
dere vil bli hørt. Mediter og vær oppmerksom, så du kan oppfatte
svaret. Det finnes ikke noen død. Det prøvde Jesus å få oss til å
forstå på korset. Som mange andre om enn ikke så dramatisk. Den gylne regel og døden Du
skal gjøre mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg. Det du sender
ut kommer tilbake. Likt tiltrekker likt. Skift tanke og handling og du
forandrer verden med deg selv. Enhver handling har en konsekvens, som
er en tanke realisert og manifestert i den ytre verden. Hva vil du selv
oppleve. Er det det samme du vil andre skal ha mulighet til å oppleve.
Bevissthet om store og små sammenhenger er nødvendig for å kunne
forutse eller beregne konsekvenser av hva man gjør. For liten
bevissthet og mangel på kunnskap og kjærlighet til sine medskapninger
resulterer i uforutsette konsekvenser. Dette gjelder både kollektivt og
individuelt. Tenk på miljøproblematikken vi opplever kollektivt som
konsekvens av hva vi som enkelt individer tillater oss. Her ligger også
faren i å stole blindt på autoriteter. Selv om det kan være behagelig
gjennom å slippe å ta ansvar og tenke selv. Det er mange eksempler. Det
er klart at vi kan ikke foreta oss noe, uten at det får en konsekvens.
Dette kan man bli steinstøtter av. Paralysert og handlingslammet av
redselen for å gjøre feil. Dette omtales ofte som livsangst. Å ikke
foreta seg noe eller tenke selv er også et valg, med sine konsekvenser.
Som at andre velger for enn og man bare dilter med. I mange
sammenhenger blir man da omtalt som levende død. Jesus ord "la de døde
begrave sine døde" omhandler blant annet dette. Slik jeg har oppfattet
det finnes det bevisste og ubevisste handlinger av både overveiende
positiv og negativ art. Å bevisst påføre andre smerte og skade er også
skadelig for utøveren. Ubevisst skade er mer unnskyldt. Vi har
rettsystem på jorden i våre siviliserte samfunn som også vurderer
handlinger etter dette prinsipp. Intensjonen er avgjørende. Jeg tror de
er speilbilder i sin rene ufordervede form av universelle sannheter. Tilbakeblikk og oppsummering Vi
unnskylder mennesker som ikke er utviklingsmessig tilregnelige. Såkalt
strafferettslig tilregnelige. Akkurat som Jesus sa, "Herre tilgi dem,
for de vet ikke hva de gjør". Det samme gjør vi strafferettslig med
barn, mentalt forvirrede, psykisk utviklingshemmede osv. Det man ikke
vet blir man unnskyldt for. Men i det øyeblikket man vet er det er
ingen unnskyldning lenger - blir man stilt til ansvar. Og - på den
andre siden nytter det ikke å lyve, siden alt er telepatisk åpent. Som
oppe- så nede. Makro og mikro. Den vi velger å være her, vil slik jeg
har oppfattet det, i stor grad være den virkeligheten vi møter også på
den andre siden. Uten at vi har mulighet for å skjule det. Like barn
leker best - på godt eller ondt. Om enn ikke i helvetes pine. Det
kommer an på hva du har prestert selv. Enhver
blir stilt til ansvar ut i fra eget bevissthetsnivå. Det finnes
utallige beretninger om tilbakeblikk av livet hvor man gjør opp status
etter døden. Jeg opplevde det samme. Mer vil jeg ikke si om det her
fordi det er for omfattende. Som mange andre områder jeg bare så vidt
er innom i artikkelen. Jeg kan gi en liten pekepinn så får enhver som
vil kjenne etter og tenke selv. Hvem er du? Hvis du skulle dø i morgen,
hva ville du gjort da? Eller hva har du ugjort? Kan du dø med god
samvittighet? Livsangst og dødsangst. Ansvar og valg. Angående
døden og som med dødsangst, så kan man også ende opp med livsangst.
Ofte to sider av samme sak. Det er risikabelt å leve. Man kan dø, og
man kan gjøre "feil". Man er garantert å gjøre begge deler. Noen
påstår: Livet er læring ved prøving og feiling. Andre at det er et
eventyr. Mens atter andre mener det er et eneste stort interessant
eksperiment. Jeg tror alle har rett. Ut i fra sitt perspektiv. Men alle
sier man har ansvar for sitt eget liv. Egne valg og beslutnings -
vegringer. Ansvar handler om et oppdaget behov, og å reagere på det.
Hvis behovet er å rette opp i tidligere handlinger og konsekvensene av
disse, er det neste å finne ut hvordan. Hvis man regner med at alt man
sender ut kommer tilbake, er det aldri tilfeldig hva som skjer i livet
ens. Det er en grunn for at man er akkurat der man er, treffer de
menneskene man gjør, selv om man bevisst ikke skjønner så mye av det. Alt
som er, er her og nå. Det er nå du lever. Det er nå du kan fortsette
som du alltid har gjort, eller gjøre noe nytt. Tenke noe nytt.
Undersøke andre muligheter. Det er nå du har muligheter til å se hva du
bruker energien på. Hvilke verdier du lever livet ditt etter. Er du
ansvarlig overfor deg selv, dine nærmeste, miljøet, jorden. Er du med
på å gjøre ting verre eller bedre for alle. Å bare flyte med eller å
leve bevisst er et valg. Å
leve mest mulig bevisst er gjentagende valg på mange plan i evig
forandring og utvikling. Mange mennesker tenker på i går eller i
morgen. De lever i fortid eller fremtid. Men det er kun nå som er. Det
gjelder både angående valg i vårt private liv og om man tenker på å ta
mer kollektivt ansvar. Den gang da og engang når, blir til nå. Her
ligger også nøkkelen til å rydde i sin fortid gjennom å forandre sin
nåtid og dermed sin fremtid. Jeg
skriver dette fordi ved å forstå dette blir det mulig å rette opp
konsekvenser av tidligere negative handlinger. Fordi vi er alle på vei
fra noe til noe og i den prosessen kan vi hjelpe hverandre videre. Ved
å forstå hva man har bidratt negativt til kan man gjennom å bruke
kreftene sine annerledes dempe og snu følgene individuelt og eventuelt
utviklingenkollektivt. Man bruker sin viten om hva som er galt til å
bidra tilløsninger. Det er aldri for sent. 3 forskjellige måter å ta ansvar for tidligere handlinger på. Slik
jeg har oppfattet det er det i hovedsak 3 forskjellige måter eller
nivåer å respondere på angående tidligere handlinger. De tre måtene
korresponderer med forskjellige bevissthetsnivåer. Jeg utdyper ikke
dette her, men handlinger innebærer også ord, tanker og følelser. Alle
impulser som noen gang har oppstått, blitt satt ut i livet eller blitt
undertrykt. 1.
Gjennomleve konsekvensene av tidligere avgjørelser. Og muligens skape
nye lignende. En re-aktiv ubevisst måte og være i live på. Ikke noe
galt i dette hvis det man opplever er det man ønsker. Og det heller
ikke går ut over andre. Den tregeste måten. Men er det der i mot ikke
lystbetont og livet mest handler om å holde ut og å prøve og ikke
tenke/ føle, er det på tide å forandre strategi. Også om man kun er
opptatt av å karre mest mulig til seg selv, av forskjellige
motivasjoner. Her er man mest opptatt av sitt eget og sin egen
tilfredsstillelse i snever forstand. 2.
Hjelpe seg selv og andre gjennom tjeneste. Dette krever at man klarer å
rette blikket litt utenfor sin egen nesetipp. Her kommer
nestekjærlighetsbudskapet inn og den gylne regel for mentale,
følelsesmessig og praktiske konsekvenser. Ved å erkjenne og vedstå seg
tidligere handlinger blir man tilgitt. Og man må tilgi seg selv. Man
begynner å rydde opp i tidligere handlinger på en bevisst måte ved å
holde fokus på hva man best kan bidra med i enhver situasjon. Også i
den forstand at man tar hensyn til seg selv ved å sette bevisste
grenser for andre mennesker. Balanse. Trenger ikke forstå ting dypere
enn humanistisk. 3.
Be og forstå kombinert med de andre to. Her begynner man bevisst å
samarbeide med den åndelige dimensjon. Man begynner å kjenne sin plass
i den store sammenhengen. Samtidig som man vet det er hjelp å få.
Praktisk bruk av læresetninger som, be og du skal få, be og du vil bli
hørt osv. Man går sterkt inn for å forandre seg ved bønn, meditasjon og
andre former for selvutviklende eller sjels integrerende metoder. Bevissthet - Frihet og Ansvar. Individuelt og kollektivt Hvis
det fra Guds side var meningen vi alle skulle oppføre oss som helgener
fra den dagen vi ble født så ville vi blitt laget slik. Og det er vi
ikke. Men vi kan tilegne oss disse egenskapene hvis vi vil. Akkurat som
vi gjennomgår modningsprosesser med mer viten og bevissthet om
sammenhenger og konsekvenser fra barndom til alderdom, på det
individuelleplan, gjennomgår vi kollektivt læring om sammenhenger og
kulturelt ansvar også nå globalt. Både fra individuelt perspektiv og
kollektivt var verden annerledes i år 1906, enn som den er i år 2006 og
vil være helt annerledes i år 2106. Mange kan føle på samvittigheten
store problemstillinger som de individuelt ikke kan ta ansvar for. De
som er identifisert med tidligere samfunnsformer føler seg truet. De
opplever at verden er gal i betydning ikke gjenkjennelig. At dårlig
moral og oppløsning er dominerende. Jeg tenker her spesielt på eldre
mennesker som levde opp i helt andre kontekster enn vi ser nå. En hver
generasjon har sine utfordringer de skal løse. Mange gamle i dag
gjennomlevde krigen og bygget opp landet etterpå. Det var deres bragd.
Generasjonen etter brøt normer og skapte mer individuelt armsving.
Spesielt for kvinnene. Nå
kommer miljøutfordringer, kulturelt samarbeid globalt og religionenes
gjensidige toleranse. For å løse globale problemer og etablere fred.
Orden og kaos er begge nødvendig for fornyelse. Men vi vil ikke ha kaos
bare orden. Akkurat som vi ikke vil ha død bare liv. Vi er i en ny
global bevissthetsmessig fødsel. Da må vi forlate eller dø fra gamle
identifikasjoner og væremåter, kontrollmekanismer osv. imens nye kommer
til. Dette er tydelig i utenrikspolitikken og i vurderinger av
trusselbilder. Det er ikke dommedag i betydning jordens undergang. Men
et verdensbilde og en virkelighetsoppfatning i så stor og fort
forandring at mange ikke henger med. Grunnen
til at jeg skriver dette her er at redsel for død har en sammenheng med
bevissthetsnivå. Det samme har livsangst. Man må forstå verden for å
forstå seg selv og motsatt. Usikkerhet og fordommer mot det man ikke
forstår og det ukjente er vanlig. Det har det alltid vært. Våre
overlevelsesmekanismer er utviklet for å sikre overlevelse ved å
forutse problemer og unngå ubehag. Problemet er at fortidige erfaringer
er grunnlaget. Vi er i en situasjon som krever fremtidige nye og andre
løsninger. Det tar tid og tilvennes og tilpasses en ny verdenssituasjon
og et nytt verdensbilde. De gamle premissleverandørene i samfunnet
byttes ut samtidig som markedskreftene vil dreies. Det
er mange som opplever dette forvirrende. Det er viktig å forstå den
tiden vi lever i, gjennom hva vi kommer fra, for å forstå og kunne
påvirke konstruktivt hva vi går til. Vi kan gjennom det bevisst skape
den individuelle og kollektive virkeligheten vi ønsker. Gjennom
demokratiet bestemmer majoriteten av befolkningen politisk retning. Så
var det økonomien? Markedskrefter og materialisme er blitt en slags
overordnet kultur. Store selskaper som kun tenker profitt har blitt et
globalt problem. Fordi hittil har menneskelige hensyn, etikk, miljø
osv. vært underordnet pengemessig inntjening og avkastning. Dette ser
jeg nå tegn på er i ferd med å snu. Heldigvis. Penger investeres på nye
menneskevennlige og miljøvennlige områder. Enten forandrer selskapene
seg eller forsvinner. Frivillig tvang. Korrupsjon og bestikkelser slås
ned på. Det ryddes blant tyranner, mafiaer og andre som har skjulte
egoistiske agendaer. Store samfunnssystemers trosretninger er
kollektive måter å forstå og løse en problematikk på. Rettssystemet er
ett virkemiddel. Religiøse leveregler og sosiale normer er andre. Å
ikke følge disse utløser forskjellige reaksjoner. Barn trenger andre
regler enn ungdom og voksne. Dette gjelder igjen voksne med forskjellig
bevissthetsgrad. Frihet følger av forståelse og ansvar. Har man lært
nok trenger man ikke ytre regler og straffemetoder lenger fordi man vet
selv. Frykt som oppdragelse er velkjent på alle plan. Troll for barn og
helvete for voksne. Til man ikke tror på noe av det lenger
forhåpentligvis fordi det er gjennomskuet og forstått. Ikke-skade prinsipp og fred En
naturlig konsekvens blir da og leve etter ikke skade prinsippet
individuelt, samfunnsmessig og globalt. Et fåtall er der. Gandhi var
der. Hitler var der absolutt ikke. Men heller ikke Gandhi var født
slik. Han lærte gjennom bevisst oppmerksomhet, konsekvenstenkning og
ønsket måloppnåelse. Sistnevnte var for Gandhi fred på alle plan. Med
det menes fred mellom individer, kulturer, land, kontinenter og hele
verden. Fred og ikke-skade henger sammen. Fordi enhver skade skaper
uro, og uro er det motsatte av fred. Derfor må man stoppe det som
skaper uro. Gandhi skjønte det. Alderdom eller sykdom og refleksjon Det
er ikke tilfeldig at alderdom er en naturlig roligere periode med
gradvis fysisk forfall. Det er en psyklisk naturlig tilbaketrekning med
tid til refleksjon. Jeg regner det for å være en forberedelse så man
kan gjøre opp status, rydde opp i uferdige ting og bevege seg videre.
Sykdom har samme funksjon dersom døden er den mest sannsynlige
utgangen, eller som en mulighet for å gjøre opp status og å starte på
nytt. Denne prosessen blir vanskeliggjort så lenge syke og døende blir
"tatt ut og fjernet" fra den ordinære virkeligheten. Vi må ta døden
tilbake og integrere den som en naturlig del av livet. Da tror jeg
mange ikke vil oppleve den som så fremmed og skremmende. I
mange sammenhenger er det sagt at: Du skal leve som om du skal dø
imorgen, og ingen vet når timen er inne. Grunnen må jo være at man
ideelt skal gjøre opp uoverensstemmelser og andre ting etter hvert,
slik at vi ikke henger unødig fast i fortidige hendelser. Og heller
ikke holder andre mennesker opptatt med tidligere minner og følelser.
Innrømme, tilgi og gå videre. Få fred med seg selv og andre mennesker.
Det har stor betydning for hva som skjer etter døden hvordan man har
levd, hva man har tenkt, følt, sagt og gjort. Ens
sinnstilstand i dødsøyeblikket har også mye å si. Slik jeg så det og
opplevde det å dø, ble jeg en essens av tanker og følelser som kunne
flytte seg med lysets hastighet eller fortere. Hva jeg hadde gjort som
skadet og gledet ble gjennomgått. Friheten min ble deretter. Der var
hyggelige og mindre hyggelige verdener. Men ikke sånn de verste
helvetes-skildringene er. Jeg er innom dette i en artikkel som står i
magasinet Ildsjelen og dvd intervjuet om nær- døden opplevelsen. Har
man fylt sitt beger eller ikke. Det vet man selv og vil bli konfrontert
med det. Vi får ikke mer enn vi kan tåle å klare. Så kan vi lure på hva
som skjer eksakt videre. Hver og en av oss vil helt sikkert finne det
ut. Inntil da så er bønn og meditasjon fin trening. Trening i aksept og
i å skifte form.  © Kopiering av materiale og bilder fra www.helping.no til bruk annet sted må avtales med redaksjonen.  
|